Krig.

Blomsterkrigen.
   Krig var en konstant realitet for aztekerne . Det var krigslysten som livnet opp hverdagen. Det å være kriger var faktisk det eneste yrket som garanterte suksess for dem som klarte å vinne kamper. Derfor begynte aztekerne å trene seg fra de var ganske unge. De fikk en meget streng oppvekst. Allerede fra de var fem år måte det hjelpe hjemme med å sanke ved eller spinne bomull. Eldre gutter hjalp med på gården og håndverk. Jentene lærte å stelle mat og veve , de gjorde også rent i huset. Det ble forventet av foreldrene at de hele tiden lærte ungene til å arbeide hardt, oppføre seg høflig og være sannferdige. Som straff kunne foreldrene slå gutter i tenårene med kaktuspinner eller de ble holdt over ilden slik at de måtte trekke inn den vonde røyken, røyken av chilipepper.
Navlestrengen til en nyfødt baby ble begravd under terskelen i huset. Hvis den nyfødte var en gutt, holdt jordmoren en lang tale der hun lovet babyen at han skulle bli en kriger. Når gutten var en seks syv år begynte han i Telopochcalli, en skole som la stor vekt på militær utdannelse og der barna stadig måtte øve seg på å liksomsloss. Når guttene var ti år gamle, ble alt hodehåret klippet av bortsett fra en liten lokk i nakken. Det skulle være symbol på maskulinitet og at de var voksne. Etter at gutten hadde tatt sin første fange ble også nakkehåret klippet. Når han hadde fanget fire fanger ble han en samfunnsborger. En tequina. Nå fikk han alle godene som en samfunnsborger fikk. Han måte betale sin del av skattene og kunne delta i byens styre og stell. De som ikke oppfylte kravene forble vanlige mennesker uten innflytelse. En tequinas høyeste ønske var å komme frem blant de fremste krigerne. Han drømte om å bli en jaguar eller ørkenridder. Dette var de mest ettertraktede utmerkelsen. Ørnen var selve symbolet på sola, og det var jo sola soldatene sloss for. Krig var hellig, den var gudenes dom. Derfor måtte soldatene bringe frem fanger hvis skjebne det var å bli menneskeoffer. De såkalte blomsterkrigene var å regne som en turnering med bestemte regler. Id et samme øyeblikk det første sammenstøtet var overstått, prøvde alle soldatene å fange motstanderne i live , istedenfor å drepe dem. De hadde assistenter som hjalp å binde de beseirende fiendene og passet på at de holdt seg i livet til de ble ofret. Når krigen var over, men de ikke hadde tilstrekkelig med krigsfanger til ofringen arrangerte aztekerne turneringer der taperne ble ofret. Å rive av hodeskalpen på den beseirende fienden var vanlig gjøre. Hår var et symbol på styrke for indianerne så når de skalperte fiendene sine , ble deres styrke overført til seierherren.
Aztekernes møte med Cortés – og rikets fall.
   I 1519 gikk Cortés, en spansk soldat og eventyrer, og 508 soldater i land i Mexico på jakt etter gull. I løpet av to år ødela de den aztekiske sivilisasjonen fullstendig. I noen år før spanierne kom, hadde aztekerne opplevd flere uvanlige ting som de oppfattet som dårlige varsler om fremtiden. En lysende komet hadde plutselig fart over himmelen, innsjøen hadde brått bølget opp på en stille dag, lynet hadde slått ned i et av templene og et helgenskrin hadde gått opp i flammer. Moctezuma, den aztekiske herskeren, hørte rykter om hvite skjeggete fremmede som sloss med folk lengre nord langs kysten. Han husket legenden om guden Quetzalcoatl, som engang for lenge siden hadde forsvunnet over havet på en flåte av slanger. Denne guden hadde sverget på at han ville komme tilbake igjen fra øst på sin navnedag for å gjenvinne sott kongerike. Og ifølge legenden skulle dette bety slutten for aztekerne. Cortés ankom tilfeldigvis akkurat på Quetzalcoatl navnedag, og Moctezuma var overbevisst om at han måtte være guden. Han sendte kostbare gaver til Cortés i håp om å få overtalt ham til å dra. Men Cortés, som var fast bestemt på å finne enda flere rikdommer, masjerte han med sin lille hær til Tenochtitlân, mens han sloss mot og beseiret andre folk på sin vei. Moctezuma ønsket Cortés og hans menn velkommen og lot dem bo i palasset sitt. Spanierne var overveldet over byens prakt og skjønnhet, men var rystet over menneskeofringen. Etter noen måneder befalte Cortés at alle de aztekiske gudebildene skulle ødelegges og erstattes av kors. Dette ble aztekerne ARJ for. Etter seks måneder måtte Cortés ordne opp i noen problemer som var oppstått på kysten. Mens han var vekk beordret nestkommanderende Alvarado en massakre mot det aztekiske folk under en religiøs festival. Til gjengjeld beleiret rasende aztekere det palasset som spanierne bodde i. Da Cortés kom tilbake med flere soldater angrep tusenvis av aztekere dem med piler, stein og spyd. Moctezuma ble drept sammen med hundrevis av spaniere. Cortés og de få som overlevde, klarte bare så vidt å rømme inn til fastlandet og led store tap under tilbaketoget. Nå satte Cortés i gang planleggingen av et massivt angrep på Tenochtitlân. Han bygde 13 skip som ble fraktet over land fra nabofolkene, som hatet aztekerne, til å gå sammen med seg. De som ikke ville, erobret han. Beleiringen begynte. Den varte i nesten tre måneder. Aztekerne forsvarte seg så godt de kunne, men tusenvis av dem døde, enten i kamp eller på grunn av sult og sykdom. Tilslutt falt byen, og bare en femdel av innbyggerne overlevde. Tenochtitlân var ødelagt. Templene var revet og kanalene fylt igjen. Et annet forhold som bidro til aztekernes endelige fall var at de hersket over undertvungne folk som hatet dem, og allierte seg med spanierne. Det var de allierte som reddet Cortés og resten av hæren hans fra total utslettelse. Da Cortés vendte tilbake året etter med ny hær og inntok hovedstaden på nytt, støttet de allierte han igjen. Denne gangen raserte han aztekernes praktfulle hovedstad og bygde byen Mexico på ruinene. En ny by vokste opp på ruinene av Tenochtitlân, Mexico City. Mexico City er nå hovedstaden i Mexico. I dag lever det over en million etterkommere av aztekerne, som fremdeles snakker det gamle aztekiske språket. De har også holdt ved like gamle håndverkstradisjoner som veving og keramikk.