Borgerkrigene.
Marius hadde vunnet ry for å være en dyktig hærfører. Han hadde kjempet i Nord-Afrika og mot kimbrere og teutoner i Germania. Det var vanskelig å få tak i gode soldater. Marius begynte å rekruttere soldatene sine fra de arbeidløse proletarenes rekker. Disse leiesoldatene avla troskapseden sin til hærføreren sin, og ikke til staten. De som gikk inn i militærtjeneste , fikk en andel av krigsutbyttet og etter 20 års tjeneste muligheten for pensjon og en liten åkerlapp. Den nye hæren ble et politisk redskap. I Gaius Marius sine hender ble denne hærstyrken en effektiv militærstyrke. Mellom 107 og 100 f.Kr ble Gaius Marius valgt til konsul seks ganger.
Romas allierte hadde i lang tid irritert seg over at de ble betraktet som annenrangs borgere. De ville ikke delta i kriger som de ikke hadde noen fordel av, og å være gjenstand for politiske beslutninger som de ikke hadde styringen over. I 91 f.Kr reiste de allierte seg i et opprør som ble kalt Forbundsfellekrigen. Marius ledet styrkene som slo ned opprøret i Det nordlige Italia, mens Sulla ledet soldatene som sloss i det sørlige Italia. Etter to år endte kampene. Da hadde Roma gått med på noen av de alliertes krav. Borgerne som bodde i de allierte statene skulle få de samme rettighetene som romerske borgere.
I 88 f.Kr ble Sulla valgt til konsul og sendt til Asia for å bekjempe Mithradates IV som hadde gått inn i denne romerske provinsen. Marius konspirerte mot Sulla for å ta over hæren hans. Sulla sendte sine styrke nordover mot Marius sin hær.
En langvarig borgerkrig ble utkjempet mellom Folkepartiets leder Marius og Senatspartiets leder Sulla. Det var Sulla som gikk av med seieren. Senatet fikk økt makt, mens folketribunene fikk redusert sin innflytelse. Uten politisk støtte, bitter og drikkfeldig trakk Marius seg tilbake til Nord Afrika. Sulla brukte fire år på å slå Mithradates. Mens Sulla var borte brøt det ut politisk og sosialt kaos i Roma. Marius samlet en hær, slo ned opprøret og ble valgt som konsul for syvende gang. Like etter døde Marius.
83 f.Kr slo Sulla Mithradates sin hær. Da han dro inn i Roma , lokket han Marius sine soldater over på sin side. Da ham hadde gjort det, så slo han til mot Marius sine støttespillere. 6000 av Marius sine tilhengere ble slaktet ned. Nå fikk Sulla all makt i Roma. Senatet utropte han til diktator. Etter fire år som diktator, trakk Sulla seg tilbake til sitt gods.
Ved midten av det siste hundreåret før Kristus, var Pompeius, Cicero, Marcus Crassus og Cæsar de ledende menn i Roma. Pompeius hadde gjort en fremragende innsats mot Sullas motstandere ute i provinsene, og i kampen mot å bekjempe sjørøvere i Middelhavet.
Marcus Crassus var landeier, pengeutlåner og spekulant. Han slo ned slaveopprøret som ble ledet av gladiatoren Spartacus. Det gjorde han med stor flid. 6000 slaver ble korsfestet langs Via Appia.
Cicero hadde utmerket seg med å være en dyktig advokat og taler. Han hadde blant annet vært konsul. Cicero hadde stor sans for det gamle Roma. Han kjempet for at senatet og ridderne skulle få mer makt. Roma holdt på å gå i oppløsning. Ofte var det væpnet strid og opptøyer ute i gatene.
Cæsar var en dyktig feltherre og en slu politiker. Han var et komplisert menneske og godt utrustet på alle vis. Han var kunnskapsrik, en dyktig taler og en smidig diplomat. Han var samtidig en stor selskapsløve, likte å omgi seg med ekstrem luksus og han var meget forfengelig. Han var en iherdig skjørtejeger. Cæsar var meget ærgjerrig. Han var en stor taler som trollbandt sitt publikum. Cæsar var en dyktig skribent. Han var også en glimrende hærfører med stor forståelse for militær organisasjon og en fantastisk evne til å vinne soldatenes tillit. Cæsar var også en dyktig politiker. Han mente at etter alle krigene og de store omveltningene, så trengte Roma en sterk leder. Denne lederen var Cæsar selv.
Pompeius var en av Sullas feltherrer. Han hadde slått ned et opprør i Spania, renset Middelhavet for sjørøvere og han erobret Syria og deler av Palestina.
Både Pompeius, Crassus og Cæsar hadde et horn i siden til senatets optimat-ogligarki. Disse tre mennene dannet en privat koalisjon som ble kalt det første triumvirat. Målet var å få Cæsar til å bli konsul og få gjennomføre lover som var til deres eget beste. Pompeius sine soldater fikk jordlapper som belønning for sin krigsinnsats. Crassus fikk sin egen hær. Cæsar og Pompeius delte Romerriket mellom seg. Cæsar styrte i Gallia, mens Pompeius styrte i Spania. Her skapte han seg en formue ved salg av barbarslaver. Innbyggerne i Gallia ble kalt keltere. De holdt til i det som nå er Belgia, Frankrike og De britiske øyer. Kelterne var krigere, men Cæsar hadde klart å slå dem på slagmarka. Han hadde erobret landet helt opp til Rhinen. Her kom han i kontakt med germanske stammer. Disse stammene måtte han drive tilbake over elva. Han forsatte frammarsjen. Etter ni års krigføring, så hadde han erobret 800 byer i Frankrike, deler av Sveits og Nederlandene. Han hadde også gjort to krigstokt i England.
Pompeius reiste ikke til Spania. Han ble værende i Roma. Her innledet han et samarbeid med Senatspartiet. Denne alliansen ble bekymret for Cæsars voksende makt i Gallia. Da Cæsar søkte om å bli konsul i 49 f.Kr , forlangte Senatet at Cæsar skulle oppløse hæren sin. Det gikk han med på hvis Pompeius gjorde det samme. Det ville ikke Pompeius. Dermed gikk Cæsar med hæren sin over elva Rubicon. Det ble innledningen til en langvarig borgerkrig. I år 45 f.Kr kunne Cæsar marsjere som seierherre inn i Roma. Han møtte liten motstand og kunne dermed sikre seg statskassen. Han ble belønnet med et triumfinntog. Det ble arrangert en fest med 22000 bord.
Pompeius trakk seg tilbake med sin hær til Hellas. Cæsar fulgte etter og slo ham. Pompeius flyktet til Egypt. Her ble han drept av Ptolemaios XIII. Det var store konflikter innad i Egypt. Cæsar fikk orden på disse stridighetene. Cæsar satte inn den egyptiske prinsessen Kleopatra som dronning i Egypt. Da han forlot Egypt, var Kleopatra gravid. Hun fødte ham senere sønnen Cæsarion.
Cæsar som hersker.
Etter seieren behandlet Cæsar sine politiske motstandere svært godt. For å få slutt på arbeidsløsheten startet han oppdyrking av ny jord og bygging av veier og kanaler. Han gav ny jord til fattigfolk, og han etablerte kolonier ute i provinsene. 80000 romerske innbyggere fikk tildelt ny jord. Han trappet ned på kornutdelingen. Enhver arbeidsgiver måtte ta flere av sine ansatte blant frie menn.
Cæsar forbedret rettsvesenet og embetsverket. Han skapte den julianske tidsregningen som er basert på det egyptiske solåret. Måneden juli har fått navnet etter Julius Cæsar.
For å bedre forholdene ute i provinsene, så økte Cæsar kontrollen med skatteoppkreverne.Julius Cæsar.
Han ville utjevne forskjellen mellom Roma og provinsene. Han gav romerske borgerrettigheter til enkeltpersoner, byer og distrikter. Viktige borgere ute i provinsene fikk plass i senatet.
Cæsar styrte Romerriket som en diktator. Han kom ikke overens med republikanerne. Cæsar ønsket å bli konge. Det mislikte mange republikanere. De startet en sammensvergelse som skulle sørge for å ta han av dage. Cæsar ble myrdet i Senatet 44 f.Kr. 15. mars det året, ble han overfalt av 64 senatorer under et møte i senatet og stukket med 23 dolkestøt. Morderne håpet på at Senatet skulle ta over styringen av verdensriket. Men denne organisasjonen viste seg uskikket til denne oppgaven.
Det andre triumvirat.
I forvirringen som fulgte, tok Antonius og Oktavian over makten. Antonius var konsul, og Oktavian var en av Cæsars arvinger. Cæsar hadde i sitt testamente gjort Gaius Octavius til sin adoptivsønn og arving. To andre borgere betraktet seg også som verdige etterfølgere etter Cæsar. Den ene var Marcus Aemelius Lepidus. Han hadde vært Cæsar offisielle nestkommanderende. Marcus Antonius hadde vært keisernes nærmeste medarbeider og medkonsul.
Gaius Julius Cæsar Octavianus vant støtte hos veteransoldatene som var lamslåtte etter drapet på Cæsar. Også fra senatet fikk han støtte. De tre karene ble enige om å danne Det andre triumvirat etter måneder med maktkamp
De drepte mange av dem som hadde deltatt i sammensvergelsen. Etter to års borgerkrig, ble republikanerne slått. Antonius og Octavianus innhentet to av de ledende morderne Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus i Makedonia. Begge begikk selvmord. Så gikk Det andre triumvirat løs på Cæsar sine romerske fiender. 300 senatorer og 2000 riddere ble drept i disse utrenskningene. Cicero ble også drept. Hodet hans bli spikret fast på talerstolen i Senatet. En spiker hadde blitt slått gjennom tunga hans.
Merkelig nok klarte triumvirene å holde det gående sammen inntil 63 f.Kr da Lepidus forsøkte å ta Octavian til fange på Sicilia. Men Lepidus sine soldater var lojale mot Octavian. Lepidus fikk beholde livet, men han ble satt under bevoktning resten av livet.
Octavian tok over styringen i den vestlige delen av landet, mens Antonius styrte i de østlige provinsene.
Antonius opptrådte som en diktator, og han hadde hovedstaden sin i Alexandria. Han hadde også et forhold til den egyptiske dronningen Kleopatra. I 40 f.Kr dro han til Roma og inngikk et politisk giftermål med Octavian sin søster Octavia. Men han reiste tilbake til Kleopatra. Denne oppførselen ble sett på som en fornærmelse av Octavian og hans familie. Octavian fikk støtte fra hele Roma. Senatet mislikte denne oppførselen, og sørget for å få han avsatt. Senatet erklærte Octavian krig.
Octavian dro mot Antonius med en stor hær og flåte. De møttes i slaget ved Actium i 31 f.Kr. Octavian kom seirende ut av slaget. Antoinius og Kleopatra tok sitt eget liv.
Augustus.
Octavian ville ikke fortsette i Cæsars rolle som diktator. I stedet aksepterte han at han skulle ha den øverste militære kommando over Romas militære styrker, samtidig som han skulle være folketribun. Han tok navnet Augustus som betyr den verdige.
Utad eksisterte fortsatt republikkens embeter og organisasjoner. Men den egentlige politiske makten lå i Augustus sine hender. Uansett hva han kalte seg, så var det nå en keiser som regjerte Romerriket.
Augustus var også en aktiv imperiebygger. Han konsoliderte stillingen i de provinser som romerne allerede hadde ved å gjennomføre administrative reformer. Han erobret Egypt p.g.a dette landet var rikt på korn. Han utvidet områdene i nord ved å erobre Østerrike og Ungarn. Men han klarte ikke å slå germanerne.
Hjemme i Roma utnevnte han senatorer til prangende, men innholdsløse embeter. Administrasjonen av det enorme verdensriket var det riddere, slaver og frigitte som gjorde.
Augustus var den fødte politiker. Han prøvde hele tiden å ha et godt forhold til massene. Med brød og sirkus prøvde han å holde misnøyen blant de fattige innen den romerske befolkningen på et minimum. Han delte ut gratis korn til befolkningen, samtidig som han arrangerte overdådige forestillinger på arenaene rundt om i byen.
Midt under sin regjeringstid ble han utnevnt til Pontilex Maximus. Det er den øverste leder over den romerske statsreligion. Han gav Romas gamle guder en renessanse. Augustus sørget også for å få pusset opp 82 gamle templer. Årsakene var at religionen var et middel for å styrke patriotismen og nasjonalfølelsen blant romerne.
Augustus satte i gang et gedigent byggearbeid i Roma. Han fikk bygget templer, basilikaer, bad, triumfbuer, søylehaller, akvedukter og teatre. Denne byggeaktiviteten skapte mange arbeidsplasser, samtidig som det stimulerte økonomien.
Litteraturen hadde en blomstringstid under Augustus regjeringstid. Selv hadde han et begrenset talent som skribent. Han støttet forfattere og kunstnere økonomisk. Til å finne nye talenter brukte han sin velstående venn Gaius Meacenas. Han trakk begavede menn fra alle samfunnssjikt inn i den keiserlige krets. Noen av de mest kjente var Ovid, Properts, Vergil, Livius og Horats. For disse karene betydde denne keiserlige støtten økt sosial status som til en viss grad gikk ut over deres kunstneriske frihet. Vergil skrev et episk hyllningsdikt Æneiden til Roma. Det ble utgitt 19 f.Kr.
I de 45 årene som Augustus styrte i Roma, så bodde han i et beskjedent palass på Palatin-høyden. Herfra trakk han i trådene for å styre datidens mest mektige rike.