Landsbyer langs Ganges.
   Ariernes innvandring fortsatte i de neste hundreårene i retning av en annen fruktbar elvedal, Ganges. Også her gav monsunregnet rikelig med nedbør i sommerhalvåret, og kunstig vanning gjorde det mulig å satse på produksjon av ris. Innvandrerne, som opprinnelig var kveg- og nomadefolk, slo seg ned som mer eller mindre bofaste bønder. Delhi ble grunnlagt som den viktigste byen. På de store slettene var det jord nok etter at skogen var ryddet. Men både nybrottsarbeid og kamp for å hindre at jungelen vokste igjen, krevde felles innsats og et organisert jordbrukssamfunn. Dette bidrog til å gjøre landsbyen til den grunnleggende enheten i det indiske samfunnet fram til i dag. Risdyrkingen langs Ganges gav i vanlige år større avlinger enn det en familie trengte til eget forbruk. Deler av overskuddet ble beslaglagt av herskerklassen, som dermed la grunnlaget for kongedømmer som stadig lå i konflikt med hverandre.
   Innvandringen førte til to atskilte samfunnsgrupper som plasserte seg øverst på den sosiale rangstigen: presteskap (bramaner) og krigere. På det tredje trinnet stod kjøpmenn, håndverkere og bønder som dyrket mat og betalte skatt. Den ikke-ariske befolkningen, det vil si den opprinnelige lokalbefolkningen, ble plassert nederst. I denne inndelingen finner vi opprinnelsen til den særegne formen for yrkesinndeling og sosial ulikhet som senere er kjent som kastevesenet (se neste kapittel).