Hæren.
Under Pax Romana slo den romerske hæren hardt ned på sjørøvere som opererte langs kysten av Middelhavet og langs grensene holdt de barbarene stangen. Romerrikets grense var på nesten 10000 km, og denne grensen ble bevoktet av en hær på 400 000 mann.
Armeen i keisertiden var en yrkeshær hvor soldatene ble rekruttert fra den frie delen av befolkningen. Denne hæren måtte ha forsyninger, forlegninger og oppdrag. Dette ble løst ved at hæren foretok ekspedisjoner innover på barbarenes territorium.
Soldatene langs grensene bygde kaserner, veier og broer. Med tiden skulle disse befestningene utvikle seg til byer.
Det å være soldat var å utøve yrke, og dyktige soldater kunne ha en karriere i hæren. Det å bli en soldat var en fin anledning til sosial avansement i det romerske samfunnet. De som ble soldater var arbeidsløse, eventyrlystne og energiske ungdommer. Når man var ferdig med verneplikten, så kunne man få en jordflekk, pensjon og andre karrieremuligheter.
Men med tiden fikk man problemer med å få tak i nok soldater. En av årsakene til dette var at bønder og handverkere ble bundet til sine yrker.
Den romerske æren var liten. Den ble for det meste brukt til å opprettholde ro og orden inne i riket.
Legionen var grunnenheten i den romerske hæren. En legion bestod av 5000 mann og 120 kavalerister. Hæren hadde også hjelpetropper som ble rekruttert fra provinsene. Det språket som ble snakket i denne hæren var latin. Det fantes ingen form for reservestyrker.
Under Diokletian og Konstantin, så ble det bygd ut et system med tropper som var forlagt langs grensene og tropper som var stasjonert ved strategiske sentre lenger inne i riket. Det ble satset på pansrede styrker, gode veier og en god etterretning.
Etter hvert begynte romerne å samarbeide med germanske stammer. Den romerske hæren ble raskt barbarisert, og germanere fikk snart viktige kommandostillinger. Mange av disse stammene skrev avtaler med romerne.
De fikk tildelt boplasser langs grensene. Stammehøvdingene fikk keiserlige titler eller de fikk høye kommandoposter i den romerske hæren. De germanske stammene fikk matforsyninger, underhold og penger som belønning. Men ordningen med de germanske leiesoldatene ble hele tiden sett på som en midlertidig løsning i en vanskelig tid. Germanske krigsfanger gikk inn i den romerske hæren mot at de fikk tildelt boplasser.
Vegnettet.
Romerne bygde ut et omfattende vegnett av politiske og økonomiske grunner.
Det var et viktig virkemiddel i romaniseringen av det enorme verdensriket. Det var Augustus som startet dette vegutbyggingsprogrammet. Vegene ble bygd på statens grunn. Ofte eksproprierte staten privat grunn for å bygge veger på denne jorden.
Veg og brobyggingsteknikken var standardisert slik at vegene hadde den samme bredden og steinleggingen over hele Romerriket. En romersk mil var 1480 meter.
De som reiste langs de romerske vegene var kurerer, soldater, embetsmenn og handelsmenn.
Det første vegkartet ble laget på Augustus sin tid. Det ble også bygd rasteplasser, vertshus og steder hvor man kunne bytte hest. Ut fra disse stedene vokste det med tiden fram store byer.
Etterretningsvesenet.
Medlemmer i Pretorianergarden hadde som oppgave å fange opp synspunkter og stemninger i befolkningen. De ble kalt speculatores. Trajan sørget for at medlemmer i kurertjenesten fikk overvåkingsoppdrag.
Konstantinius II opprettet et rytterkorps som rapporterte om forbrytelser, stemninger og folkemeninger til keiseren og hoffet. Disse karene opptrådte i full uniform.
Store forsvarsutgifter.
De store forsvarsutgiftene var en belastning for rikets økonomi. Det førte til en enorm inflasjon, demoraliserte soldater og en tilbakegang til naturalhusholdning.
Soldatene fikk gratis korn og vin fra staten. Lønnen var lav. Dermed ble hæren på 500 000 mann ingen stor kjøpegruppe. Soldatene stimulerte ikke markedsøkonomien. Mange soldater levde på eksistensminimum. Derfor deserterte mange soldater. Av og til gav keiserne store pengebeløp til hæren. Det de gav store mengder gull eller sølv.