Hverdagslivet.

Matlaging

   Maisen dukket først opp i området ved Techuacan, nord for Puebla i Mexico. Kolbene var små, og det var ikke mange av dem. Takket være overrislingsanlegg vokste maisen seg imedlertid gradvis større, og avlingen økte. Etter hvert bredte maisen seg langs Stillehavskysten. Den kom så langt nord som California, og sørover vokste den i hele Andesområdet til Patagonia ytterst på den sørlige halvkulen. Det var disse rutene de første innvandringene fulgte, og med tiden grodde det opp mange og store samfunn der.Det viktigste kornet i Amerika, mais, ble fortært på mange forskjellige måter. Noen spiste maisen rå. Når den ble stekt på glovarme steiner, ble den en delikatesse. En annen måte å tilberede mais på var å bløte kornene i kalkvann, deretter ble de knust i en slags morter som kaltes metate. Den hardt knadde deigen ble klappet til flate pannekaker eller tortillaer, og deretter stekt. Fremdeles er denne pannekaken hovednæringen til amerikanernefra Rio Grande ved grensen til USA og helt ned til den ytterste spissen på den sørlige halvkula. Pannekaken ble fylt med kjøtt, moste bønner, knust pepper eller fiskestykker. Et variernde jordsmonn og forskjellige klimaer frembrgte et stort utvalg frukter og grønnsaker, blant annet papaya, mango, guajava, sitrusfrukter, banan, kokosnøtt og frukten av nopalen, en slags kaktus.
Magueyene, ørkenes agavekaktus, vokser svært langsomt. Den blomstrer først når den er ti år gammel, og deretter dør den.Den gule blomsten ytterst på en stilk som er flere meter lang, er et velkjent syn i det meksikanske landskapet. Maguey-frukten kan brukes til alt. Nederst i planten danner det seg en væske som indianerne kunne slukke tørsten med når de reiste gjennom ørkenen. Planten kunne dyrkes og gav da opptil 500 liter saft som indianerne lot gjære til pulque, en slags kraftig brennevin. I enkelte azteker-samfunn var det bare de over 70 år - de antatt klokeste - som fikk drikke så mye pulque de ønsket.
Klær.
   Fasongen, fargen og tøyet i aztekernes klesplagg viste nøyaktig hvilken plass de hadde i samfunnet. Hver klasse og emblemer. Det fantes strenge regler for hva folk kunne ha på seg, og den som ikke fulgte disse bestemmelsene, ble drept. Mennene bar et enkelt lendeklede og en kappe laget av et firkantet stykke tøy knyttet på den høyre skulderen. Det var ikke tillatt at kappen rakk nedenfor knærne! Kvinnene bar skjørt og tunikaer som rakk ned til anklene. Vanlige menn og slaver måtte kle seg i hvitt lendeklede og en enkel kappe laget av maguey-fibrer.
Det var bare stormenn som fikk lov til å bære kapper av bomullstøy. De ble farget i nydelige farger og ofte vevd i striper og mønstre. Krigshøvdingene kledde seg i tunikaer og fjærkledd hodepryd. Krigshøvdingene spente digre fjær på ryggen, slik at det ble lett for soldatene å se dem på slagmarken. Skjoldene deres var dekorert med fjær for å vise at de var av høy rang. Krigerne ble belønnet med kapper og hodepryd i spesielle farger og mønstre for sine bragder på slagmarken. En kriger som f. eks. hadde tatt to krigsfanger, fikk en orange slengkappe med stripete kant. Når en soldat hadde tatt fire krigsfanger, fikk han lov til å ha håret i en topp og bære et mønstret hårbånd. På slagmarken hadde krigerne på seg en stiv vattert bomullsdrakt. Selv om drakten var lett, var den tykk nok til å beskyyte dem mot fiendens våpen. De viktigste våpnene var kastespyd og trekøller. Køllene var kantet med skarpe biter av vulkansk glass som kalles obsidian. Skjoldene var laget av tre, eller de var kurvflettede trukket med dyrehud
Billedskrift.
   Vitenskapsmenn har funnet ut ganske mye om aztekerne ved å studere tegnede og malte manuskripter som kalles codices. En codex bestod av en lang arkremse laget av hamret bark fra ville fikentrær, eller av dyrepergament. Den var bemalt med bilder og ble foldet sammen til en bok, som gjerne ble bundet inn i to tynne trepermer.
Avbildninger av dyr, planter, våpen eller smykke stod ofte for akkurat det de viste. Men mange av bildene hadde også symbolsk mening. Eksempler på tegn: Fotavtrykk betydde reise. Skriftruller som kom ut av munnen på en person, stod fot tale. Bilde av en fange som ble holdt fast etter håret, betydde krig. Noen av aztekernes codices hadde praktiskbetydning. De inneholdt opptegnelser fra rettsaker, opplysninger om viktigehistoriske begivenheter og skikker, lover og landegrenser. Andre var religiøse. De viste den aztetiskekalenderen og sangene og dansene som skulle fremføres på de forskjellige religiøse festdagene .Når aztekerne erobret en by, forlangte de alle mulige slags varer, tributter, fra innbygerne der. En bestemt mengde tributter måtte betales hver 80. dag. Listen for hver by ble nedtegnet i en codex. Hver by hadde sitt eget billedsymbol som var satt sammen av flere tegninger.
Det var spesielle regler for hvordan menneskene skulle tegnes. Proporsjonene var ikke naturlige. Hodet og føttene ble vanligvisvist fra siden, mens kroppen ble vist forfra.
Markeder.
   I hver eneste aztetisk by var det en utendørs markedsplass. På de små markedene solgte de mat og andre varer fra stedet. Familiene dro til det nærmeste markedet for å selge matvarer de hadde til overs, eller ting de selv hadde laget. Kjøpmenn reiste fra mae\rked til markedog kjøpte og solgte salt,tøy og andre viktige varer.
Det største markedet lå i Tlateloco, og der ble det handlet med mange forskjellige varer fra både innland og utland - gull og edle steiner, fjær, tøy, sandaler, dyreskinn, medisiner, salt, økser, møbler og tømmer. Alle varene lå pent utstilt, og hver vare hadde sin plass. Styresmaktene holdt streng kontroll med alt som foregikk på markedet. Midt på torget lå det en bygning hvor 10-12 personer fungerte som dommere når det oppstod uoverenstemmelser, og straffet lovbrytere. "Inspektører" gikk rundt på torget hele dagen og kontrolerteat ingen av selgerne tok overpris eller jukset med mål og vekt. Alle varer hadde en bestemt verdi. Istedenfor mynter brukte aztekerne kakaobønner, bomullskapper og rør fylt med gullstøv til å betale med.
Herskeren ble valgt.
   Aztekerne kalte sin hersker taleren, dette fordi de la stor vekt på veltalenhet. Herskeren ble opprinnelig valgt blant calpulliens ledere ( den grunnleggende sosiale enheten blant aztekerne, calpullien var opprinnelig en klan.Medlemmene hadde felles bopel, enten i en landsby eller en del av en landsby.. Det syntes ikke å ha vært tale om avstamning fra en felles stamfar, og det kunne ofte værestore sosiale ulikheter innenfor calpullien).
Han var uten den maktfullkomheten som knytter seg til keisertittelen, det blir derfor feil når vi omtaler ham som keiseren. Hans makt var begrenset av lovene eller tradisjonene fra stammesamfunnets tid. Han kunne f. eks. ikke velge sin etterkommer selv. Herskeren ble valgt av en valgforsamling som opprinnelig bestod av alle calpullilederne. Senere ble valgforsamlingen begrenset til kretsen av høye embetsmenn. Keiserens makt var begrenset også når det gjaldt viktige beslutninger som krigserkleringer, utnevnelser til høye embeter, fordeling av statens reserver til nødlidende eller belønning til personer som hadde gjort seg serlig fortjent. Han måtte også lytte til sine rådgiveres innstilling og bøye seg for den. Det er likevel tegn som tyder på at herskeren etter hvert ble mer og mer eneveldig. Mest tydelig kommer dette fram i det ritualet som omgav den aztetiske herskeren Moctezuma, som regjerte landet da spanierne kom. Ritualet hadde svært underdanige former, og (meksikanerne) uttrykte sin forbauselse over at den spanske lederen Cortês tillot sine menn å se ham rett inn i ansiktet når de talte til ham. Aztekerne kunne bare nærme seg Moctezuma når de var barbent, iført ydmyke klær og førte støv til munnen med hånden som et tegn på underkastelse. "Taleren" var i ferd med å bli en gudekonge.
Det hellige ballspillet.
   Det hellige ballspillet, som ble kalt tlachtli, ble vannligvis spilt i forbindelse med viktige religiøse seremonier, men også for moro skyld. Selve banen var formet som to sammensatte T-er med en ring på begge langsidene. For å vinne måtte det ene laget få ballen gjennom ringen og over på motstanderens side. Spillerne fikk bare lov til å berøre ballen med hofter, albuer og knær. De hadde på seg hansker , brede belter og hoftevern for å beskytte seg mot den harde gummiballen.
Skolegang.
   Det var bare guttene som gikk på skole. I tenårene gikk adelssønnene på tempelskole. Her ble de sendt på skogsarbeid og gårdsarbeid og lærte dessuten å slåss. De fikk også delta på slagmarken, men da under beskyttelse fra erfarne krigere. Man forventet også at guttene lærte seg religiøse codices utenat, og dessuten matematikk, sang og samfunnets lover og regler. Vanlige gutter gikk på skole i nærheten av hjemstedet. De måtte feie gatene, hente ved, lage murstein og hjelpe til med gårdsarbeid. De lærte også å bruke forskjellige våpen og drev med lekekrig Både gutter og jenter gikk på et lokalt "sanghus" hver kveld for å lære seg sanger og danser til alle de religiøse seremoniene.