Jordbruk og bysivilisasjoner langs Indus.
   Også i Sør-Asia foregikk den første overgangen til jordbruk og organiserte statssamfunn på slettene langs de store elvene. Det eldste eksemplet på det finner vi i den brede Indusdalen, som har gitt opphavet til navnet India. Området ligger i det som i dag er Pakistan, og avgrenses av fjell i vest og ørken i øst.
   Mens store deler av India består av høyfjell, regnfattige strøk og tettvokst jungel, gav Indus et godt utgangspunkt for et allsidig og fruktbart jordbruk. Indus flommet over sine bredder ut på vårparten som et resultat av snøsmelting i Pamir- og Himalayafjellene, og etterlot seg næringsrikt slam og vann som ble samlet i dammer og ledet utover jordene i kanaler i tørketida. På seinsommeren førte monsunvindene rikelig med nedbør inn fra havet, noe som kunne gi en ny periode med oversvømmelser. På denne måten ble det som regel to avlinger i året. Sannsynligvis begynte lokalbefolkningen å dyrke hvete og bygg like tidlig her som i Egypt og Mesopotamia, og ikke noe annet sted i verden er det gjort eldre funn av bomull. Rikelig tilgang på vann gjorde det også lett å holde husdyr, som kveg, bøfler og griser. Det ble også gjort store teknologiske sprang, slik som bruk av dreieskive for keramikkproduksjon og avanserte metoder for utvinning og bearbeiding av metaller. Mens det i Egypt ble brukt metallgjenstander mest som pynt eller til utsmykning for en liten elite, ble det i Indusdalen produsert mange ulike redskaper som brede lag av folket tok i bruk.
   Langs den fruktbare elvedalen er det avdekket rester av en rekke bystater, med Mohenjo-daro (Sør-Pakistan) og Harappa (Punjab) som de største. De omtales ofte samlet som Harappakulturen. De eldste funnene fra denne bronsekulturen er datert tilbake til ca. 3000 fvt. Dette er elve- og bysivilisasjoner som ble dannet omtrent på samme tid som i Mesopotamia, og dekket et dobbelt så stort område. Blant fellestrekk er godt organiserte sentralmyndigheter, som både planla byer, administrerte offentlige arbeidsoppgaver og ledet religiøse seremonier. Skriftspråket bestod av omkring 400 tegn som ble satt sammen til ord og setninger, men det har ennå ikke lyktes forskerne å tyde dem. I det hele tatt vet vi langt mindre om politiske, kulturelle og religiøse strukturer her enn i Mesopotamia og Egypt, noe som kan forklares med at utgravinger og seriøs forskning ikke har startet før ut stykke ut på 1900-tallet. Også befolkningens opprinnelse og identitet er gjenstand for livlige fagdiskusjoner. Tidligere var det vanlig å anta at befolkningen ble drevet vekk fra området gjennom flere invasjoner (se nedenfor), og at deres språk gjenfinnes hos mer mørhudete indere som i dag holder til i Sør-India. Nye forskning, blant annet skjelettstudier, kan imidlertid tyde på en større bosettingsmessig og etnisk kontinuitet fra 3000-tallet fvt. og fram til i dag.
   De indisk-pakistanske byene har mange likhetstrekk med greske og romerske bystater som oppstod mange hundreår seinere, med murhus, rette gater, kvartaler for håndverkere og kjøpmenn, markedsplasser og forsamlingshus. Byggevirksomheten tyder på nøyaktige beregninger av mål, vekt og avstander. Særlig forseggjort er det underjordiske rørsystemet for vann og kloakk. Offentlige bad ble sannsynligvis brukt i forbindelse med renselsesritualer, som alltid har stått sentralt i indisk religion og kultur. Derimot er det ikke funnet noen prangende palasser, pyramider eller portretter av de øverste herskere.
   Det økonomiske overskuddet som var grunnlaget for byveksten og for overklassens forbruk, ble skapt på små familiebruk og offentlige anlegg med plantasjer, diker og kanaler. Staten hadde dessuten ansvaret for store kornsiloer med tanke på uår. Nyere forskning har også slått fast at de tidligste bysivilisasjonene ikke ble utviklet i isolasjon. De hentet gull og sølv fra Sør-India, mens tømmer fra skogene lenger nord gav brensel og byggematerialer. Handelen vestover var særlig konsentrert om Persia (Iran) og Afghanistan. Det finnes også flere spor etter varebytte og kulturell kontakt med Mesopotamia, som lå ikke så langt borte. Mye tyder på at indiske skip allerede på denne tida seilte over Rødehavet og langs Persiabukta, og at indiske kjøpmenn var mellommenn i en mer omfattende Asia-handel.
   Etter over tusen år med samfunnsmessig stabilitet ble de organiserte bystatene sterkt svekket fra omkring 1800 fvt. Det at folk begynte å brenne murstein til husbygging og rydde nytt jordbruksland, førte til omfattende avskoging og erosjon. I tillegg har epidemier, flere tørkeperioder, langsiktige klimaendringer, jordskjelv, endrete elveløp og andre forstyrrelser i den økologiske balansen blitt trukket inn for å forklare nedgang og sammenbrudd. At Harappakulturen gikk til grunne, skyldtes også at området ble invadert omkring 1500 fvt. Høye fjell og lange kyststrekninger beskyttet størsteparten av det indiske området, men i nordvest fantes det en åpning mot omverdenen, Kyberpasset. Gjennom denne passasjen søkte nomadegrupper med kveg mot de lokkende beitemarkene langs Induselva. Lokalbefolkningen hadde lite å stille opp mot disiplinerte styrker med hester, vogner og overlegne våpen. Det nye herskerfolket, arierne, var ett av flere indoeuropeiske folk som på denne tida var på vandring fra sine opprinnelige kjerneområder i Vest-Asia og nord på Balkan. De var mindre interessert i bysivilisasjon, kompliserte vanningssystemer og jordbruk, og bidrog dermed til å slette sporene etter Harappakulturen.
   Ariernes språk, arisk, tilhørte den indoeuropeiske språkfamilien. Denne språkfamilien danner utgangspunktet for de fleste av dagens europeiske språk og mange asiatiske språk (hindi, urdu, iransk).Til toppen