Keiserne.

Tiberius.

Augustus hadde adoptert sin øverste general og stesønn Tiberius. Augustus hadde delt makten med Tiberius både som militær leder og folketribun. Han hadde tjenestegjort i mange år i Gallia, Germania, Spania og Armenia som general og administrator. Han var 55 år da han ble keiser. Tiberius var en svært mistenksom mann. Han brukte verdighetsloven lex maiestatis til å drepe reelle og innbilte fiender. I de ti siste årene av sin regjeringstid, så trakk Tiberius seg tilbake til øya Capri. Han overlot styringen av Romerriket til sin nærmeste medarbeider Sejanus. Denne mannen for brutalt fram. Dermed ble Tiberius meget upopulær. Da han døde 78 år gammel, strømmet folk jublende ut i gatene.

Caligula.

Det var Caligula som fulgte Tiberius som keiser. Navnet betyr den lille soldatstøvelen. Hans egentlige navn var Gaius Julius Cæsar Germanicus. Hans livsmotto var at han hadde makt til å gjøre hva som helst mot hvem som helst. Han tok blant annet sin søster Drusilla til elskerinne. Han utnevnte yndlingshesten sin til konsul. Han likte dessuten å se fanger bli drept av ville dyr.

Han hadde planer om å gå i land i Britannia. Uheldigvis hadde han glemt å få tak i skip som kunne frakte troppene over. Soldatene ble heller satt til å plukke skjell på stranden. Caligula brukte mye penger. Dermed begynte han å drive inn skatter som var ren konfiskasjon. Til slutt fikk keiserens egen vaktstyrke Pretoriangarden nok av den gale keiseren. Noen av soldatene gikk løs på ham, og drepte han med 30 sverdstikk. De drepte samtidig hans kone og lille datter.

Claudius.

Pretoriangarden tok nå arvefølgesaken i egne hender. De gjennomsøkte keiserpalasset for å finne en egen keiserkandidat. Soldatene fant Caligulas 50 år gamle onkel Claudius gjemt bak et forheng. Denne sykelige karen ble utnevnt til ny keiser. Fra barndommen av hadde han blitt isolert inne i palasset. Dermed hadde Claudius viet sitt liv til vitenskapen. Han var godt inne på filologi og fonetikk. Claudius hadde blant annet skrevet en rekke bøker.

Claudius overrasket positivt som keiser. Rundt seg samlet han en stab av dyktige, frigitte slaver som skulle administrere det store riket. Claudius bestemte seg for å fullføre erobringen av Britannia. En tid ledet han selv hæren. Britannia ble en egen romersk provins under Claudius sitt styre. Claudius gjorde det mulig for galliske høvdinger å bli medlemmer av det romerske senatet.

Claudius var mindre klok i valget av hustruer som han hadde fire stykker av. Den siste og mest vanskelige av Claudius koner var hans eget søskenbarn Julia Agrippina. Hun var ei merr som hadde et guttebarn født utenfor ekteskap. Det var gromgutten Nero. Julia Agrippina fikk Claudius til å adoptere denne gutten og gjøre ham til sin egen arving. Hun fikk ordnet det slik at Nero kom foran Claudius egen sønn Britannicus i den keiserlige arvefølgerekken. Etter at dette var gjort, så sørget Julia Agrippina for å få Claudius tatt av dage. Det gjorde hun ved å servere ham forgiftet sopp.

Nero.
Nero var sytten år da han ble keiser i Romerriket. Det første han gjorde, var å rydde sin stebror Britannicus av veien. Da mora Julia Agrippina begynte å bli brysom, så eliminerte han henne også.

Nero betraktet seg selv som en betydelig kunstner. Han likte å opptre med sang og lyrespill. Det var obligatorisk fremmøte for adelen. Ingen fikk forlate teatersalen under disse seansene.

I 64 f.Kr raste det en brann i Roma som varte en uke. Store deler av byen ble lagt i aske. Det gikk rykter i Roma om at det var keiseren selv som hadde beordret at byen skulle brenne ned. Nero hadde visstnok klimpret på lyre da Roma stod i flammer.

Keiseren la skylda på de kristne. Dette var en utsatt gruppe som det var beleilig å legge skylda på. Mange av de kristne ble tullet inn i tjære, hengt opp på kors og tent på. Nero skulle ha sørget for å få opplyst haven sin på denne måten. Han satte i gang store byggearbeider i byen. Nero brukte mye penger på disse gigantprosjektene. Dermed ble statskassa tom, og Romas finanser var i uorden.

Dermed syslet han med planer om å drepe flere provinsstattholdere. Stattholderne hadde hørt rykter om Neros morderiske planer. Guvernørene i Spania, Gallia og Afrika gikk til motangrep. Det samme gjorde Pretoriangarden. Under disse tumultene tok Nero sitt eget liv.
Vespasian.

Nero etterlot Romerriket i kaos. I 69 e.Kr hadde landet ikke mindre enn fire keisere. Alle disse fire var stattholdere. To av dem ble drept og en begikk selvmord. Ut av dette kaoset kom Vespasian inn på arenaen. Han skulle herske over dette verdensriket i ti år.

Vespasian var en gammel og erfaren soldat. Han var i ferd med å slå ned et opprør i Judea, da han hørte at keisertronen i Roma var ledig. Vespasian dro til Roma med en hær bestående av syriske og nordafrikanske soldater. Da han kom til Roma, bekreftet Senatet at Vespasian hadde blitt ny keiser.

Sønnen Titus slo ned opprørret i Judea. Han jevnet Jerusalem med jorden i 70 e.Kr og erobret fjellfestningen Massada tre år senere.

Vespasian fikk orden på økonomien igjen. Han var sparsommelig og han

innførte nye skatter.

Andre keisere.

Vespasian ble etterfulgt av sønnen Titus. Han var avholdt av folket, men han døde dessverre etter to år ved makten.

Han ble etterfulgt av broren Domitian. Denne keiseren satt 15 år ved makten. Domitian var en sadist. Dessuten led han av sterk angst for å bli myrdet. Han bygde ut et stort nettverk av angivere. Likevel ble han myrdet av en tjener i 96 e.Kr.

Så valgte Senatet senatoren Nerva til keiser. Han satt i et år. Han ble etterfulgt av den dyktige soldaten Trajan. Trajan var spanjol. Han hadde vært hærfører i Syria og Spania. Han erobret Armenia og Mesopotamia.

Under Trajan hadde Romerriket sin største utstrekning. Embetsmenn ute i provinsene beriket seg på sine stillinger. Dette fikk Trajan en slutt på. Trajan satte også i gang et hjelpeprogram for fattige.

Hadrian

Trajan ble etterfulgt av Hadrian i 117 e.Kr. Han var en dyktig general, samtidig som han var en utpreget intellektuell. Hadrian var godt inne på platonisk og hellenistisk filosofi.

Han konsoliderte Romerrikets grenser. Han trakk grensene tilbake fra utsatte posisjoner. I Germania bygde han et nettverk av festninger. I Britannia bygde han en lang mur for å hindre at de romerske områdene ble angrepet. Hadrian var glad i å reise , og han besøkte store deler av Romerriket. Da han døde 138 e.Kr, så nøt Romerriket stor respekt.

Under Marcus Aurelius som hersket til 180 e.Kr, så hadde Romerriket store problemer. Riket hadde store økonomiske problemer, barbarene i nord truet med å flomme inn over riket og pestepidemier gjorde store innhogg i befolkningen .

Keiser Julian.
Keiser Julian fikk tilnavnet Apostata. Han var keiser fra 361 til 363 e.Kr. Julian var en stor hærfører og administrator. Samtidig likte han gresk filosofi og kultur. Julian ville blåse liv i den gamle greske religionen. Han sendte ut et toleranseedikt som kunngjorde at alle kunne dyrke de greske gudene. Han forfulgte ikke de kristne, men han prøvde å isolere dem ved å ta fra dem all støtte. Kristne fikk ikke undervise på høyskoler og universitet.

Han ville organisere en religiøs kultus på hellensk grunnlag. Gudstjenesten var en etterligning av den kristne. Han la også stor vekt på barmhjertighetsarbeid som fattighjelp, sykehjelp, barnehjelp og hjelp til invalider.

De lyktes ikke for Julian å blåse liv i den gamle gudeverdenen. De som sluttet seg til ham , gjorde det utelukkende for de hadde fordel av det. Folkets brede lag stilte seg likegyldig til Julians gudeverden.. Men hos de kristne ble det vakt en uovervinnelig trosiver.

Noen år etter Julians død gav en av hans etterfølgere de kristne full religionsfrihet igjen, og i 392 gjorde Teodosius den store kristendommen til statsreligion og forbød all annen religionsdyrking. Han var en dyktig hærfører, og han seiret over goterne. Før Teodosius døde i 395 e.Kr, delte han riket mellom sine to sønner i en vestromersk og en østromersk del.