Kristendommen.

Kristendommen innføres.

Den gamle religionen kunne ikke lenger tilfredsstille den religiøse trangen hos folk. Mange søkte trøst i fremmede religioner som kom fra Østen. De dyrket den persiske solguden Mitra, og mange ble kristne. Andre søkte trøst i filosofien. De to filosofiske retningene som fikk flest tilhengere, var epikureismen og stoisismen. Den stoisistiske filosofien ble meget populær.

Eksperter mener at kristendommen ble startet omtrent 30 år etter Kristi fødsel. Det var keiser Augustus som styrte i Det romerske riket. Det var lite krig og uro i det store riket.

På grunn av sin opprinnelse , så tok det mange år før kristendommen oppstod som egen religion. Jerusalem og templet var i mange år kristendommens midtpunkt. Her drev de første disiplene sin virksomhet.

Kirken styrker frontene.

Kristendommen utviklet seg med egen kraft. Kristne menigheter ble dannet i Lilleasia, Hellas og Antiokia. De kristne møtte en god del motstand. Derfor utarbeidet de en fastere organisasjon og en mer detaljert utforming av lære og gudsdyrkelse.

Kristendommen hadde tre motstandere. Det var jødedommen, de hedenske religionene og den romerske staten.

Angrepene på kristendommen fikk kirken til å bearbeide læresetningene og trosartiklene. Det oppåstod ulike retninger innen kristendommen. Markionismen var en slik trosretning. Kirken reagerte på denne splittelsen ved å fastsette kildene i en kanon, å legge trosbekjennelsen til grunn for den teologiske undervisningen og sette biskopembetet opp som en høyere autoritet.

Den tidlige kristendommen fant Gud åpenbaret i Det gamle testamente og i Jesu uttalelser . Det viste seg nødvendig å begrense vitnesbyrdene om Jesu liv til den apostoliske tiden med apostlene som garantister for ektheten. Det var Matteus, Markus, Lukas og Johannes sine beretninger om Jesus som ble plukket ut.

Forfølgelse.

Romerne var som regel tolerante overfor de forskjellige religionene som fantes innefor Romerriket. Bare folk adlød lovene og ofret til keiserens bilde, fikk de ha sin religion i fred.

Men kristendommen var strengt monoteistisk og universell. Derfor kunne de kristne ikke gå med på å dyrke keiseren som gud. Dette førte til at de ble sett på som ulydige og oppsetsige. De var fiender av staten og måtte knuses. Noe annet som gjorde at de kristne ble sett på med mistro, var at de ofte levde avsondret og holdt seg borte fra statens tjeneste. I det første århundret etter Kristus var det forholdsvis få som sluttet seg til kristendommen, men det var likevel så mange kristne i Roma på Neros tid at han kunne gi de kristne skylda for brannen. Det var først i det andre århundre at de kristne ble at alvorlig problem for den romerske statsmakten.

Brannen i Roma i 64 e.Kr og keiser Neros ønske om å finne en syndebukk rammet de kristne, som ble sporet opp og henrettet.

Det tyder mye på at keiser Nero ikke gav ordre til at de kristne skulle forfølges. Før og etter Nero kom det gode og dårlige keisere. De kristne ble likevel utsatt for forfølgelser uten at keiserne kunne belastes for det. Ofte var det vanlige borgere og enkelte guvernører som stod bak disse forfølgelsene.

Som oftest var forfølgelsen av de kristne lokale aksjoner. Det betyr at keiseren spilte en tilbakeholden rolle i forhold til kristendommen i løpet av de første århundrene.

De ikke kristne romerne hadde som regel en negativ holdning til de kristne. Det var fordi de kristne ikke ville ofre til keiseren.

Det var mange kristne som ble martyrer i løpet av de to første århundrene etter Kristus. Flere keisere hadde god kontakt med kristne intellektuelle. De første keiserne som systematisk begynte å forfølge de kristne var Decius og Valerian. Decius forfølgelse var nøyaktig planlagt. Den gikk ut på at alle romere skulle ofre og be til gudene på hans tronbestigelsesdag 250 e.Kr. Byråkrater skulle skrive ut bevis til de som hadde ofret. De kristne trengte ikke å avsverge sin tro. Det var nok at de ofret litt røkelse foran alteret. Mange ble martyrer i løpet av Decius forfølgelse. En god del kristne falt i fra. Det var årsaken til splittelser senere i kirken.

Syv år senere satte Valerian i gang sin forfølgelse av de kristne. De kristne ble bebreidet fordi de var avvikere. Valerians hensikt med å forfølge de kristne var å tilintetgjøre lederne i de kristne menighetene og å beslaglegge de kristnes eiendommer. Prestene ble pålagt å ofre til statens guder og den kristne gudsdyrkelsen ble forbudt. Kirken var godt forberedt mot Valerians aksjoner etter Decius forfølgelser.

Så fikk kristendommen være i fred i 42 år. Tusenvis av troende sluttet seg til kirken, og mange kirkebygg ble reist.
Diokletian kom til makten i 284 e.Kr. Nå måtte de kristne i hæren sverge troskap ved de romerske felttegnene. Det var det mange som nektet å gjøre. I 303 ble det laget et edikt som gikk ut på at kirker skulle rives, hellige skrifter skulle brennes og de som bekjente seg til kristendommen skulle fratas jobbene. Diokletian ble etterfulgt av Galerius i 306 e.Kr. Han utarbeidet et toleranseedikt i 311 e.Kr som gikk ut på at de kristne skulle aksepteres.

Konstantin.

Konstantin ble keiser i 324 e.Kr. Han utarbeidet en del foretak som skulle sveise stat og kirke sammen. Konstantin ble først døpt på dødsleiet. I begynnelsen så han på seg selv som et guddommelig vesen. I mange år dyrket han solguden. Senere ble han kristen.Kristendommen ble da en romersk statsreligion. Kirken fikk tilbake sine eiendommer og Konstantin gav kirken store pengegaver.

Konstantin sammenkalte et stort kirkemøte i Nikea i 325 e.Kr. Her ble trosbekjennelsen

og Jesu guddom diskutert. Konstantin deltok også selv på dette møtet. Nikea ble utgangspunktet for det kristne imperiet. Stat og kirke skulle arbeide side om side.

I mer enn et århundre hadde Roma vist seg å være en upraktisk hovedstad i tider med uro og grensestrider. 200 – tallets keisere tilbrakte mye av tiden ved fronten. Etter kirkemøtet i Nikea besluttet keiser Konstantin å anlegge sin hovedstad i Byzantium ved Bosporos-stredet. Byen ble døpt om til Konstantinopel , og byen ble innviet 330 e.Kr.

Byen ble bygd etter samme lest som Roma. Her fikk kristendommen dominere. Byen ble befolket av fornemme familier fra Roma, Balkan og Lilleasia. Den ble en typisk gresk by.