Mesopotamia: Bystater langs Eufrat og Tigris.
   De fleste av de ovennevnte kjennetegn på "sivilisasjoner", finner vi i nærheten av Eufrat og Tigris i dagens Irak. Vi velger dette som et eksempel for å presentere viktige felles trekk. Fordi det er tale om områder rundt elver som løper fra tyrkiske fjelldistrikter til Persiabukta, brukes ofte begrepet "elvekulturer". (Mesopotamia betyr "landet mellom to elver" på gresk). Her hadde folk begynt å dyrke korn - i første rekke bygg - og ta i bruk okser som trekkraft lenge før de første bydannelsene for alvor skjøt fart omkring år 3000 fvt.
Jordbruksproduksjonen startet tidligst i nordlige deler av dette området, der det var rikelig og pålitelig nedbør. Lenger sør var det tørt og varmt klima, noe som førte til at jorda lettere tørket ut. Men smeltevannet fra fjellene i nord kunne føre til at vannstanden steg med flere meter, og dermed ble det skapt muligheter for å lede flomvannet i kanaler. Dette forutsatte en utstrakt form for samarbeid og ledelse, slik at det lot seg gjøre å grave kanaler, bygge diker og drenere marker som ellers ville bli ødelagt av oversvømmelser. Bøndene flyttet sammen i landsbyer, der de også organiserte et militært forsvar for å verne om vanningsanlegg og holde nomadiske inntrengere borte. (Kampen om vann og beiteområder mellom nomader og fastboende bønder er et hovedtrekk i historien helt fram til våre dager). I år med gode avlinger ble det skapt et overskudd som stimulerte til befolkningsvekst, samtidig som grunnlaget ble lagt for handel over store strekninger både i Midtøsten og innover i Asia.
   For å lette samarbeidet om vannforsyninger og forsvar sluttet flere landsbyer seg sammen i større enheter. Her finner vi grunnlaget for sumeriske bystater, som kunne ha 30-40 000 innbyggere. Det var altså tale om en kombinasjon av en administrativ bykjerne og omliggende landbruksområder som gav matoverskudd. Bymurer og andre militære festningsverk ble oppført for å markere grenser. I spissen for en bystat stod en øverste leder, også kjent som konge. Kongens palass var sentrum for den verdslige administrasjonen, mens templene ivaretok de religiøse oppgavene. Den sumeriske befolkningen hadde et mangfold av guder, slik som sol-, måne- himmel- og vannguder. Gudene var antropomorfe, dvs. at de kunne ha menneskers skikkelse. Inntektene som ble brukt til å bygge templer og palasser, samt til å lønne presteskap, kongehus og en sentraladministrasjon, ble skaffet til veie gjennom skatter og avgifter som ble lagt på bøndene. Mange selvstendige bønder ble fratatt jorda av kongen og presteskapet, og måtte isteden leie jord mot å betale landskyld. (De ble med andre ord en slags leilendinger).
Innenfor bymurene fant det sted en utstrakt arbeidsdeling og spesialisering. Forskjellige grupper av håndverkere spesialiserte seg for eksempel som pottemakere eller murere. En annen viktig gruppe var smedene, som lagde redskaper og våpen av metaller. Det er sannsynlig at de mesopotamiske smedene var de første som utviklet kunsten å framstille bronse (dvs. en legering av kopper og tinn). Mens prester og medlemmer av den kongelige familien utgjorde den øverste av tre klasser i Mesopotamia (awilum), fulgte håndverkere og uavhengige bønder som en mellomklasse (mushkenum ). Aller nederst befant slavene (wardum) seg, selv om samfunnet ikke var bygd på slavehold i samme utstrekning som i Hellas og Romerriket.
   Fordi området manglet mange viktige ressurser, slik som metaller, trevirke og stein, ble det utviklet en omfattende handel over lange strekninger. Det ble f.eks. hentet sedertrær fra Libanon og Syria, sølv fra Anatolia, tinn fra Afghanistan, gull fra Egypt og kopper fra Oman og det østlige Middelhavet. Dette ble hovedsakelig byttet mot korn, ull og oljer, ettersom pengesystem med mynter ikke ble tatt i bruk før ca. år 500 fvt.
For å holde orden på avgifter, inntekter og eiendommer (jord, sauer, kveg, redskaper) strakk ikke hukommelsen til. Som et hjelpemiddel til å føre regnskap ble det innenfor rammen av de viktigste økonomiske institusjonene, herunder palasser og templer, utviklet et skriftspråk omkring år 3300 fvt. Det er det eldste skriftspråket som hittil er kjent. Tallsystemet bygde ikke på titall, men hadde 60 enheter. (Her er røttene til vår inndeling i minutter og sekunder). Ettersom det bare var noen få som lærte å bruke skriftspråket, ble slik kunnskap en inngangsbillett til embetsverk og overklasse. Dette sumeriske skriftspråket består av en form for kjegleskrift. Utgangspunktet finner vi i en billedskrift (piktogram) som etter hvert ble utviklet til et skriftsystem med egne tegn for de enkelte stavelsene. (Vårt alfabet med et begrenset antall bokstaver er langt yngre, og ble utviklet av fønikere og forbedret av grekere). Tegnene - eller stavelsene - ble risset inn i tavler av våt leire. Når de ble tørket, var det ikke mulig å foreta endringer uten at det ble synlig. (Slik ble dokumenter sikret mot forfalskning). Når vi har god kjennskap til samfunnsforhold og lovverk i dette området omkring 1750 fvt., skyldes dette ikke minst at Hammurapis lovsamling med sine mange paragrafer ble hogd med inn kjegleskrift på en mer enn to meter høy steintavle. Enda eldre er det mektige eposet Gilgamesh, som er et av verdens eldste - og mest kjente - litterære verker.
Høykulturen i dette området var ustabil. Det skyldtes ikke minst at de sørlige områdene ble utsatt for utpining av jorda gjennom intensiv dyrking uten tilførsel av næringsstoffer. Den stikkende varmen førte til at områder under kunstig vanning ble utsatt for mer saltbitter jord pga. rask fordamping. De sumeriske bystatene lå dessuten i konflikt med hverandre istedenfor å gå inn i et samlet rike. Størst utstrekning hadde disse bystatene på 1700-tallet fvt., men deretter ble de i de neste århundrene utsatt for invasjoner fra andre folkegrupper på vandring, slik som hetitter og assyrere. Omkring 900-600 fvt. lå området, sammen med store deler av Lilleasia, Syria og Egypt, under det mektige Assyria. På 500-tallet fvt. fulgte en kortvarig storhetstid for det ny-babylonske riket, med den storslåtte hovedstaden Babylon som det fremste symbol. Under den ny-babylonske storhetstida blomstret ikke minst astronomi og astrologi, som seinere har satt sine spor i en felles euro-asiatisk kulturarv. Det ble gjort store sprang framover i kunnskapen om det lovmessige i planetenes bevegelser, noe som blant annet gjorde det mulig å forutsi sol- og måneformørkelser Det varte imidlertid ikke lenge før Babylon, på samme måter som Egypt (se nedenfor), ble lagt inn under perserriket.Til toppen