Opprinnelsen.
I landskapet Latium som ligger et par mil fra Tibers munning, lå det noen
høyder ved et gammelt overfartssted ved elva. På disse høydene vokste det
fram noen landsbyer. Disse småbyene sluttet seg sammen til bystaten Roma. Romas beliggenhet var svært gunstig. Tibers munning var en viktig havn på vestkysten av Italia. Overfartsstedet ved byen var en av de viktigste knutepunktene for ferdselen gjennom Italia.
Romulus og Remus.
Nabofolkene som bodde nærmest romerne var latinerne som bodde sør for byen og etruskerne som holdt til nord for Roma. Etruskerne var et viktig kulturfolk som hadde fått mye av sine impulser fra Hellas. Romerne måtte alltid være forberedt på å bli angrepet av nabofolkene. Det fikk stor betydning for deres særpreg, og romerne skulle bli et folk som skulle grunnlegge mye av sin tilværelse på krig.

Ca. 600 f.Kr ble Roma erobret av etruskerne og i årene framover ble de styrt av etruskiske konger. I 509 f.Kr klarte de å drive etruskerne ut av landet. Det ble gjort slutt på kongedømmet, og det ble isteden innført republikk styrt av to konsuler. Konsulene delte makten med folkeforsamlingen og senatet. Folkeforsamlingen skulle utnevne embetsmenn og konsuler og vedta eller forkaste lovforslag.

Det var patrisierne som hadde mest makt i det romerske samfunnet. Det var bare patrisiere som kunne være senatorer og embetsmenn. De hadde også stor makt i folkeforsamlingen fordi stemmeretten var gradert etter hvor stor formue man hadde. Plebeierne var rettsløse fordi det ikke fantes noen skrevne lover. Patrisierne var derimot avhengige av plebeierne når det ble krig. De fikk kjempet seg til flere rettigheter. Den viktigste seieren var opprettelsen av folketribuneembetet. De fikk makt til å nedstemme lovforslag som var til skade for plebeierne. Lovene skulle skrives ned. Nå ble det tillatt ekteskap mellom plebeiere og patrisiere, og nå fikk plebeierne adgang til alle statens embeter. Nå fikk plebeierne adgang til å sitte i senatet.