Pax Romana.

Monarkiet.

Et problem som påvirket stabiliteten i Romerriket var å utarbeide en tronfølgerordning som tok hensyn til både den republikanske teorien og det monarkiske prinsippet.

Det dynastiske prinsippet ble en løsning på dette problemet. En sønneløs keiser kunne adoptere en arving for å sikre stabiliteten i riket. Trajan adopterte Hadrian.Han tok til seg Antonius Pius som igjen adopterte Marcus Aurelius.

Under militærkeiserne var det hæren som utnevnte keiseren. I løpet av 50 år, så var det 40 keisere som styrte riket i kortere eller lengre tid. Mange av dem ble tatt av dage av sine egne soldater.

En person som var utpekt til keiser kunne få bestemte embeter og fullmakter mens den nåværende keiseren ennå levde. Han kunne stemme i mot senatet og han var ukrenkbar.

Rådgivere.

Romerriket manglet en regjering og en folkeforsamling. Senatet hadde liten eller ingen makt. Keiseren styrte riket med hjelp av rådgivere og venner. Sjefen for Pretorianergarden var ofte en av keiserens mest fortrolige rådgivere.

Augustus opprettet en gruppe av permanente rådgivere. Ofte var dette senatorer. Dette rådet ble kalt consilium. I senantikken ble dette organet kalt consistorium. Rådet bestod av departementssjefer. Lederen hadde tittelen magister officiorum.

Keiser Claudius.

Det var senatet som hadde ansvaret for administrasjonen av provinsene. Provinsene ble styrt av keiserens personlige embetsmenn. Prokuratorer tok seg av keiserens gods og eiendommer. Ofte hadde disse embetsmennene en stor stab til disposisjon. Ofte kunne de gjennomføre politiske mord etter ordre fra keiseren. Ofte kunne det være motsetningsforhold mellom senatets menn og keiserens folk.
Keiseren utnevnte riddere, lojale senatorer og frigitte slaver til embetsmenn. På sikt dannet disse en fast organisasjon.

Keiser Claudius delte det keiserlige kanselli inn i ulike kontorer. Keiserens kasse kontrollerte inntektene fra provinsene. Det ble også utviklet en karrierestige med ulike lønnstrinn.

Et rike av byer.

Romerriket var egentlig en samling av byer og bystater. Disse byene hadde en stor grad av selvstyre. Men etter hvert skulle sentraliseringen begrense byenes selvstendighet. Man tror at det fantes 1500 ulike byer i Romerriket. Det var flest byer i den østlige delen av riket, mens det var atskillig lang avstand mellom byene i den vestlige delen av keiserriket.

Romerne likte ikke å samarbeide med en befolkning som bodde spredt over vidstrakte områder. De ville heller samarbeide med en befolkning som bodde i byer, og som de kunne pålegge visse plikter, og som de kunne straffe. Derfor bygde keiserne en rekke bysentre i de områdene som de hadde erobret. Her samlet de eliten. Resten av området ble omgjort til byens territorium. Her ble det bygd samlingsplasser for befolkningen, byråkratiet, for tilbedelsen av guder og dyrkingen av keiseren.

Petra – romersk by i Jordan.

Opprettelsen av det romerske bysystemet skyltes også at romerske veteransoldater og Romas overskuddsbefolkning bosatte seg ute i provinsbyene. Romerne bygde en rekke garnisoner langs grensene. Disse utviklet seg med tiden til byer. Ute i distriktene utviklet markedsplasser seg til byer. Garnisonsbyene var et ledd i en forsvarslinje som ble kalt limes. Til å begynne med fikk de romerske soldatene gifte seg med de lokale kvinnene, men dette ble forandret på 200-tallet etter Kristus. Det dannet seg bebyggelse utenfor leirene. Soldatene brukte lønningene på å kjøpe seg hus, finne seg en kvinne og stifte en familie.Roma ble et forbilde for disse provinsbyene. Dermed skulle ikke livet i en provinsby skille seg mye fra livet i Roma.

I 212 e.Kr kom borgerettsloven. Det betydde at borgerne i provinsbyene fikk dobbelt borgerskap. De ble borgere av både den lokale byen og av Roma.

Byene i det romerske imperiet ble kalt for colonia. Felles for alle byene var at de hadde et par ombudsmenn, et senat og en folkeforsamling. Kvestorer styrte finansene, mens ombudsmennene dømte i straffesaker og de finansierte også utbyggingen av offentlige bygg.

I senatet satt det dekurioner. Dette var rike menn eller tidligere ombudsmenn.Disse karene hadde ansvaret for byens økonomi og for å kreve inn skatt.Hvis en stat fikk økonomiske problemer, så utnevnte Roma en kurator for å få byenes finanser på fote igjen.