Romerrikets sammenbrudd.

Økonomisk krise.

På 200-tallet e.Kr. ble Romerriket hjemsøkt av en svær økonomisk krise spesielt i den vestlige delen av riket. Den viktigste årsaken til denne krisen var utgiftene til de mange krigene. Det var stor mangel på gull og sølv til utmynting. For å øke myntmengden, så ble innholdet av edelt metall i myntene redusert. Dette førte til en sterk inflasjon. I mange tilfeller gikk man heller over til å bytte varer. Disse varene ble brukt til å lønne hæren og embetsverket.

Denne ordningen fikk uheldige følger for samfunnets organisasjon. Matvarer kunne ikke transporteres over lange avstander, men måtte heller brukes på stedet. Derfor måtte statens økonomiske affærer ordnes innenfor begrensede områder. På den måten mistet riksstyret kontrollen over statsfinansene, og det oppstod en desentralisering.

Godseierne ble personlig gjort ansvarlige for den naturalskatt som skulle fraktes til hvert gods. Men da måtte godseierne også bli sikret arbeidskraft på godsene , så varene kunne skaffes til veie. I 322 e.Kr kom det derfor en lov som innførte stavnsbånd for både jordarbeidere, leilendinger og selveiende bønder. Dette gjorde landbefolkningen avhengig av godseierne, som på denne måten fikk større makt. Det harde skattetrykket gjorde mange selveiende bønder til leilendinger. Derfor vokste storgodsene stadig. Godseierne ble så mektige at de etter hvert fikk det avgjørende ordet i lokalforvaltningen. Styret ble dermed mindre sentralisert.

Det var også andre grunner til at leilendingsystemet ble mer vanlig. Storgodsene blefra gammelt av drevet av slaver. I den lange fredstiden, så ble det vanskelig å få tak i slaver.Dermed steg prisene på slaver slik at storgodsdriften ikke lenger ble lønnsom. Dermed ble storgodsene stykket opp i leilendingsbruk. De beholdt en del av godset til eget bruk. Her måtte leilendingene arbeide et visst antall dager i uka.

Folkevandringene.

Romerne hadde hatt problemer med germanerne siden Marius sin tid, da kimbrere og teutoner trengte ned i Italia. Lenge før de begynte å trenge inn i Romerriket, hadde de vært på vandring og lagt under seg det området som i dag er Tyskland. På denne måten hadde germanerne fått felles grense med Romerriket.



De germanske stammene som bodde langs Romerrikets grenser, sluttet seg etter hvert sammen til hele folk. De hadde lært seg romersk krigsteknikk, og mange av dem som skulle forsvare Romerrikets grenser var germanere. Mangel på folk hadde ført til at den romerske hæren rekrutterte soldater blant germanske stammer. Til slutt slapp romerne hele germanske folk innover grensene.

Hunerne var et mongolsk nomadefolk fra Sentral Asia. Fra det tredje århundre etter Kristus hadde de vært en plage for folkene som bodde i den indre delen av Asia. Siden vandret de vestover. Omkring midten av 300-tallet hadde de nådd fram til Russland. Noen år senere angrep de områdene nord for Svartehavet. Dette angrepet gav støtet til de germanske folkevandringene.

Østgoterne holdt til i landet nord for Svartehavet, mens Vestgoterne holdt til i områdene ved Donau. Østgoterne underkastet seg da hunerne kom. Vestgoterne søkte tilflukt i områdene sør for Donau. Der fikk de land av romerne mot å forsvare grensen. Senere dro vestgoterne under kong Alarik til Italia der de erobret Roma i 410 e.Kr. Samme året dro goterne til Gallia og Spania.

Under Attilas ledelse dro hunerne inn i Gallia. Her ble de møtt av en romersk – germansk hær i 451 e.Kr. Året etter ødela Attila store deler av Nord Italia. Han døde noen år etter. Like etter Attilas død, gikk hunerriket til grunne.

I kampen med vestgoterne hadde romerne måttet dra tilbake sine soldater fra Britannia og Germania. Dermed strømmet vandaler, burgundere og frankere inn i Gallia. Vandalene dro videre til Spania og Nord Afrika. Frankerne erobret den nordlige delen av Gallia, mens burgunderne tok den østlige delen. Angler, sakser og jyder erobret Britannia.

I 476 e.Kr ble den siste vestromerske keiseren avsatt av Odovaker. Odovaker ble utnevnt til konge over Italia. Dermed var det slutt på Det vestromerske riket.

Østgoterne hadde under sin høvding Teoderik slått seg ned sør for Donaus nedre del.Han tok med seg hæren sin til Italia. Her slo han Odovaker. Teoderik vant dermed kontrollen over hele Italia.

Teoderik så på seg selv som den østromerske keiserens stedfortreder. Han ville gjenreise Italias storhet og den romerske kultur. Han skapte ro og orden. Han satte i gang et stort oppbyggingsarbeid.

Årsakene til folkevandringene kan være overbefolkning eller naturkatastrofer. Andre grunner kan være eventyrlyst, vinne rikdom ved plyndring og håpet om å erobre fruktbart land.

En viktig grunn til at det ikke lyktes å hindre germanerne i å strømme innover Romerriket var at rikets forsvarskraft var svekket av langvarige kriger. Grenseforsvaret var overlatt til germanske stammer. Vestriket hadde heller ikke noen flåte til disposisjon.

Et viktig resultat av folkevandringene var at lederskapet i den vestlige delen av Romerriket ble tatt over av folk som hadde levd under helt andre forhold, og som kulturelt stod langtunder befolkningen i Romerriket. Her grunnla germanerne en rekke nye stater. Germanerne
utviklet en kultur som var basert på den gamle romerske kulturen. Man kan si at det foregikk en romanisering av germanerne.

Samtidig med den germanske folkevandringen, så foregikk det også en slavisk folkeforflytning. Slavene oppholdt seg opprinnelig ved elven Dnepr. Da germanske folk vandret sørover fra områdene mellom Elbe og Weichsel, så overtok slaverne germanernes tidligere boområder. Slaverne trengte også helt ned til Balkanhalvøya.

Det var også en madjarsk folkevandring. Madjarene var et folkeslag som opprinnelig kom fra det indre av Asia. På slutten av 800-tallet trengte de inn i de områdene som nå er Ungarn.

Østromerriket.

Østromerriket hadde ikke de samme vanskelighetene som Vestromerriket. De lå langt foran Vestromerriket når det gjaldt økonomi og forsvar. De klarte å forsvare grensene sine under folkevandringstiden.


Hagia Sofia.

Keiserne i Østromerriket hadde som mål å vinne tilbake områdene som tidligere lå under Vestromerriket. Under keiser Justitian ble vandalenes rike i Nord Afrika tatt, og østgoternes områder i Italia ble lagt direkte under keiseren.

Konstantinopel var en millionby, og den var et midtpunkt for verdenshandelen. Under Justitian ble det oppført svære praktbygg i bysantinsk stil . Denne arkitektoniske stilarten er en blanding av gresk, romersk og orientalsk bygningsstil. Den utpreget seg med lange søylerader, svære kupler og strålende mosaikker. Det mest berømte byggverket som ble oppført var Sofiakirken.