Den egyptiske samfunnspyramiden.
   Ved at bøndene produserte et overskudd av korn, ble det mulig å utvikle en samfunnsmessig arbeidsdeling. Det ble med andre ord skapt et materielt grunnlag for samfunnssjikt som prester, krigere, handelsfolk og håndverkere, som kunne vie sine liv til andre sysler enn å dyrke korn til familiens eget forbruk. Den egyptiske staten utøvde stor makt over sine innbyggere, noe som ble gjort lettere ved at de bodde samlet i landsbyer langs Nilens bredder. Gjennom arbeidsplikt og leveranser av korn er det anslått at omkring halvparten av alt som ble produsert havnet på statens hender. Ikke minst gikk store ressurser med til å bygge, smykke ut og holde vedlike templer, palasser og kongelige graver. Det fremste vitnesbyrd om dette er de monumentale pyramidene som ble bygd som faraoenes gravmæler, og som krevde både avansert vitenskap (matematikk, ingeniørkunst og arkitektur) og en ufattelig mengde med rå muskelkraft. For eksempel ble Keops-pyramiden bygd 146 meter høy, og det er anslått at det gikk med over to millioner steinblokker, hver på mellom 3 og 15 tonn).
Det egyptiske samfunnet var også i seg selv innrettet som en pyramide. Faraoenes maktstilling var grunnet i at de var øverste verdslige ledere, samtidig som de ble regnet som sønner av solguden Re. På denne måten representerte de et viktig bindeledd mellom gudene og folket. Som talsmenn for solguden var deres viktigste oppgave å opprettholde den gudgitte orden i universet. Sannsynligvis ble det lettere å få folk til å slite med bygging av pyramider hvis det ble oppfattet som et religiøst ritual. Presteskapet fikk også høye inntekter for sine tjenester, slik som balsamering og begravelser. Balsamering hindret kroppen i å forråtne, slik at sjelen hadde en bopel i livet etter døden. Gjennom balsamering ble flere vitenskaper brakt store sprang framover, noe som ikke minst gjaldt kjemi og anatomi. Egyptisk legevitenskap var derfor etterspurt over store områder i Nord-Afrika og Vest-Asia.
   Det ble nevnt ovenfor at formalisering av et skriftspråk er knyttet til den vanlige definisjonen av en sivilisasjon eller høykultur. For å holde orden på inntekter og administrative oppgaver i et stadig mer komplisert samfunn, ble det i Egypt skapt et billedspråk med flere tusen ulike billed- og stavelsestegn, kjent som hieroglyfer. Det er rimelig å tro at noe av inspirasjonen var hentet fra den sumeriske kjegleskriften, men utformingen var unikt egyptisk. Ved hjelp av blekk ble mange tekster skrevet på papyrus, som ble utviklet av en type presset og tørket strå som bare fantes i Egypt. Papyrus ble derfor et meget etterspurt produkt over store deler av verden. (Det er fra dette ordet at papir stammer). Å beherske hieroglyfene var en forutsetning for å bli rekruttert til embetsverket, og det er vanskelig å tro at mer enn 1% av den egyptiske befolkningen behersket skrivekunsten. Den rikholdige samlingen av litterære tekster - fra religiøse lovsanger til høyst jordiske kjærlighetsdikt - viser for øvrig at språket ikke bare var et byråkratisk kontrollmiddel. Som en viktig del av den europeiske interessen for alt som var egyptisk, lyktes det allerede ved begynnelsen av 1800-tallet å forstå skriftspråkets koder. Gjennombruddet kom med et funn av dokumenter fra ca. 200 fvt., som var skrevet både med egyptiske hieroglyfer og på det greske språket.
   De egyptiske dynastienes glanstid regnes fra ca. 3000 fvt. til omkring 1000 fvt. Selv om mange helst oppfatter denne storhetstida som en del av en slags middelhavskultur, der det historisk er lett å spore forbindelser til Mesopotamia og andre deler av Vest-Asia, er det like mye tale om en afrikansk sivilisasjon. Omkring 5000-3500 år fvt. fant det sted en dramatisk klimaendring i Sahara, der det tidligere var et rikt dyre- og planteliv. I takt med uttørringen av Sahara strømmet migranter inn mot den fruktbare Nildalen, noe som både kulturelt og etnisk gjorde Egypt til et samfunn preget av mangfold.
Innenfor storhetsperioden, som altså omfattet et tidsspenn på et par tusen år, var det flere perioder preget av indre oppløsning og konflikter med andre makter. Et tilbakevendende problem innenfor alle store riker var spenningen mellom landets sentrale ledelse og de som stod i spissen for administrasjonen på lokale nivåer. Ikke så sjelden ønsket det lokale byråkratiet å styrke sin egen posisjon på sentralmaktens og faraoenes bekostning, noe som blant annet reduserte overføringene av skatteinntekter til sentralmakten. På denne måten ble det økonomiske grunnlaget for statsstyrets virksomhet svekket. Det gikk ikke minst ut over felles oppgaver som nødvendig vedlikehold av vanningssystemet.
   I perioder var Egypt også underlagt et fremmed okkupasjonsstyre, slik som da hyskosfolket okkuperte store deler av landet gjennom mesteparten av 1700-tallet fvt. I andre perioder var det de egyptiske kongedømmene som selv ekspanderte langt utenfor sitt egentlige kjerneområde langs Nilen, og som på denne måten skaffet seg råvarer og arbeidskraft. Som regel foregikk ekspansjonen nedover mot Sudan-området, men under Ramses 2 (på 1200-tallet fvt.) ble store områder rundt det østlige Middelhavet en del av faraoens rike. Når dette gjerne omtales som egyptisk storhetstid, er det ikke minst fordi det ble hentet store rikdommer fra de nye områdene som ble okkupert. Men denne perioden varte ikke så lenge, og Egypt ble selv utsatt for sterkt press fra andre stormakter, slik som assyrerne i Mesopotamia. Etter 1000 fvt. er det vanlig å regne at Egypts stormaktstid var slutt. Det tydeligst tegnet på dette var da området ble underlagt det persiske storriket omkring 500 fvt. Seinere ble det en del av Romerriket.Tilbake