De første jordbrukskulturer i Kina.
   Selv om det er vanlig å regne at Kina ble samlet til ett keiserrike først i år 221 fvt., har kinesisk sivilisasjon og framveksten av statsdannelser røtter som går mye lengre tilbake i historien. Korn ble dyrket i alle fall for 7000 år siden. Hirse var det opprinnelige kornslaget, mens det er rimelig å tro at kjennskap til hvete kom fra Midtøsten. I de neste tusenårene fant det sted en overgang til fast bosetting, korndyrking og bruk av keramikk mange steder i landet. Både griser og høns ble tidlig en del av kostholdet.
   De tidligste jordbrukskulturene med tilløp til statsdannelser finner vi langs Huang He (Huangelva eller "Den gule elva") i Nord-Kina. Mens vi har sett ovenfor at det var forbindelser mellom tidligere sivilisasjoner i andre deler av verden, skiller elvekulturen langs Huang He seg ut ved å ha vokst fram uten særlig påvirkning utenfra. Selv om det er arkeologiske funn som tyder på en viss utveksling av varer og ideer mellom de østlige og vestlige delene av det veldige asiatiske kontinentet, ble sivilisasjonen langs Huang Heng i hovedsak utviklet uavhengig av Egypt, Mesopotamia og Indusdalen.
  Huang He har sitt utspring i de tibetanske høyfjellene, og strekker seg nesten 5000 kilometer gjennom Nord-Kina på vei til Gulehavet. Jordsmonnet rundt elva er fruktbart, og det tørre klimaet egner seg godt til dyrking av hvete og hirse. Den kalles "Den gule elva" fordi den frakter med seg store mengder finkornet og gulaktig jord (løss), som gjennom tusener av år har blåst inn fra Sentral-Asia. Den næringsrike jorda gav gode avlinger uten at det var nødvendig med kunstig vanning, naturgjødsel eller bruk av plog med trekkdyr. All dyrkbar mark kunne derfor brukes til menneskeføde i stedet for til dyrefôr. Slik skiller disse samfunnene seg ut fra blant annet tidlige sivilisasjoner i Mesopotamia og Egypt.
   Jordbruket langs Huang He var ikke uten problemer, for eksempel når regnet sviktet. Men størst var faren for oversvømmelser, som skyldtes at den grunne elva ble fylt opp av sand og løs jord. Dersom det kom kraftige regnskyll samtidig med store vannmengder fra snøsmeltingen i Himalaya, kunne oversvømmelsene bli så voldsomme at elveløpet brøytet seg en helt ny kurs. Det er derfor ikke uten grunn at Huang He er kalt både "Kinas vogge" og "Kinas sorg".
   Å temme naturkreftene, i første rekke ved å bygge diker og kanaler, var en forutsetning for et fruktbart og pålitelig jordbruk. Oppgaven kunne bare løses ved at mange gikk sammen i et fellesskap. Omkring 1750 fvt. ble et kongedømme så godt organisert at det regnes som Kinas første statsdannelse, Shangdynastiet. Fra denne perioden finner vi mange av de grunnleggende trekk ved institusjoner og verdier som forbindes med den klassiske kinesiske sivilisasjonen. Med utgangspunkt i områdene langs Huang He spredte disse samfunnstrekk seg sørover og vestover. Militære ledere utgjorde en viktig del av Shangaristokratiet, og nomader fra steppe- og ørkenområdene mot nord fikk ofte merke den nye statsdannelsens militærmakt. Det var allerede en utbredt forestilling om at nomadefolk utenfor det kinesiske kjerneområdet var kulturelt lavtstående, eller barbarer.
  Håndverkere og kunstnere fra Shangdynastiets dager er kjent for sine bronsegjenstandene, som verken i kvantitet eller kvalitet hadde noe sidestykke før de romerske skulpturene dukket opp nærmere to tusen år seinere. Også kunsten å spinne silkestoffer var utbredt. Det betydde mye for jordbruket at vannbøfler ble temmet til trekkraft, mens hester særlig var viktige for å trekke de raske krigsvognene. Det første tilløpet til dagens kinesiske skriftspråk er også sporet tilbake til Shangdynastiet (se neste kapittel).
   Lenger sør i Kina var Chang Jiang (Changelva) den dominerende elva. Siden klimaet er varmt og fuktig, lå forholdene godt til rette for risproduksjon med kunstig vanning. Det er grunn til å tro at kunsten å dyrke ris var kommet fra andre deler av Asia. I alle fall er det funnet spor enda lenger tilbake, både i Thailand og i Korea.
Når de første samfunnene ble organisert rundt de store elvene, var det også fordi mesteparten av det området som i dag utgjør Kina, ellers består av halvørken og fjellplatåer. Over land hindrer Himalayas iskledte og stupbratte høyfjell forbindelsene til India i sørvest, og nordover bidrar Tibetplatået, den veldige ørkenen Gobi og de mongolske steppene til å isolere Kina. Mot Indokina i sør er det både fjell og tett jungel, mens Kinahavet danner grense mot øst. I de geografiske forholdene finner vi mye av forklaringen på at Kina stort sett var en verden for seg fram til vår tidsregning begynte. Et annet særtrekk er at den første kinesiske sivilisasjonen, som Shangdynastiet ved Huangelvas bredder, er blitt ført videre uten noe dramatisk brudd. Det skiller seg skarpt fra Harappakulturen i India, men - som vi har sett ovenfor - utviklet heller ikke Egypt og Mesopotamia seg videre i samme spor som under deres tidlige høykulturer.Til toppen