Stat og samfunn.

Forfatning.

Etter kongetiden fikk Roma en blandingsforfatning av demokratiske, aristokratiske og monarkiske elementer. De romerske borgerne handlet politisk på folkeforsamlinger.

Det var de velstående og rike som dominerte i denne forsamlingen, mens den vanlige befolkningen ikke hadde så mye å si. Det var de rike jordeierne som hadde mest å si.

Folkeforsamlingene dømte i kriminalsaker, valgte embetsmenn og valgte embetsmenn.

Senatet var opprinnelig kongens eldsteråd. I republikkens tidsalder kunne enhver høyere embetsmann regne med å bli medlem av senatet. Det var censorene som pekte dem ut.

Antallet senatorer var 300 og oppover. Senatet stod inne for erfaring og kontinuitet i styresettet. Det var de som tok seg av finans og utenrikspolitikken. Blant senatorene var det en streng rangordning, hvor de eldste av de tidligere konsulene hadde mest å si.

Konsulene ble valgt for et år av gangen. De hadde utøvende og uinnskrenket makt.Men andre embeter overtok med tiden visse andre funksjoner. Det utviklet seg et hierarkihvor man gikk gradene etter et visst mønster. Ofte hadde to mann det samme embetet.

Prinsippene for de romerske embetsmennene var hierarkisk oppbygning, en fastlagt løpebane, rotasjon og kollegialitet. Mange fikk utfolde seg , men alle fulgte det samme sporet, alle hadde noen ved siden av seg og ingen kunne bli sittende på toppen.

Embetene var ulønnede æresposter. Dermed var det bare rike mennesker som kunne drive på med politikk. Men en del embetsmenn ble rike i løpet av sin embetstid. Det var konsulerog hærførere som ble det. Keiserne hadde sin egen forvaltning der frigivne og riddere spilte en vesentlig rolle.

Lov og rett.

Romas tidligste lover ble samlet i De tolv tavlers lover omkring 450 f.Kr. Det ble et viktig skritt i retning likhet for loven. I republikansk tid dømte folket i saker som hadde med en vanlig borgers liv og levnet. I privatsaker dømte spesielle domsmenn. Fra 100 f.Kr ble det opprettet bestemte domstoler for å dømme i kriminalsaker. I keisertiden utnevnte keiserenembetsmenn til å dømme i kriminalsaker. Justitian samlet inn eldre lover og bearbeidetdisse. Han gav ut disse lovene 530 e.Kr.

Befolkning.

I kongetiden og i den eldre republikken var patrisierne ledende økonomisk og politisk i det romerske samfunnet. Dette var gamle adelsslekter. Plebeierne derimot hadde få politiske rettigheter. Men etter hvert fikk de egne politiske forsamlinger og tillitsmenn. I eldre republikktid fikk plebeierne større rettsikkerhet, rett til å gifte seg med patrisiere og politiske rettigheter på lik linje med patrisierne.

Patrisierne opptrådte ofte som beskyttere for plebeierne. Dermed ble denne befolkningsgruppen klienter. Patrisieren fikk prestisje og oppvartning, politisk og militær støtte. Klienten fikk beskyttelse og hjelp. Dette forholdet virket hemmende på samfunnsutviklingen.

Nobiliteten utviklet seg fra de gamle patrisierslektene og rike plebeierfamilier. Dette ble makteliten i republikken. Dette var et lukket miljø. Under senatorstanden utviklet det seg en ny maktfaktor. Det var ridderne. Etter hvert skulle det oppstå et motsetningsforhold mellom de maktgrupperingene. Ridderne var store landeiere og pengefolk som stod for skatteinnkrevingen ute i distriktene. Disse to grupperingene bestod bare av et par tusen mann. De som ikke eide noen jord, ble kalt proletarii.

Senatorene og ridderne hadde mange privilegeier i det romerske samfunnet. Ridderne hadde retten til å drive inn skatt og styre de store statstiltakene. Bare de som hadde hatt store embeter, kunne få sitte i senatet. Embetene var ulønte verv. Dermed var det bare rike menn som fikk slike jobber. Slike jobber kom til å gå i arv innen visse familier og slekter.

Det var lange tradisjoner for at det romerske aristokratiet betraktet embetsfunksjonen som en forpliktelse som fulgte med deres posisjon i samfunnet. Siden republikkens første dager hadde embetsmennene fulgt et strengt forfremmelsesmønster der aspirantene avanserte fra de laveste funksjoner til pretorembetet og konsulfunksjonen.

Romerne tok det nærmest som en selvfølge at en stattholder utplyndret en provins ved å ta i mot bestikkelser, manipulere offentlige kontrakter, selge forsyninger til hæren osv. Provinsens befolkning ble pålagt ulovlige skatter.

For at en embetsmann skulle bli pretor, så måtte han bruke store summer av egen lomme til stemmekjøp og arrangement av folkefester, kappkjøring og gladiatorkamper.

Herredømmet over den østlige delen av Middelhavet skapte en mektig klasse av rike handelsfolk. Den gamle, enkle levemåten ble erstattet av et liv i luksus og overflod.

Borgerne utgjorde den romerske staten. Det var et verdifullt privilegium. Det oppstod et motsetningsforhold mellom borgerne og såkalte fremmede. Nærmest de romerske borgerne stod latinerne. Rundt om i Italia hadde romerne forbundsfeller som stilte soldater, og landområder som ble omgjort til romerske provinser. Disse provinsene ble utsatt for en konstant okkupasjon. Ofte støttet romerne deg på klientkonger.

Gresk kultur gjorde seg sterkt gjeldende. Unge romere dro til Hellas for å studere.Greske lærere stod ofte for barneoppdragelsen i rike romerske hjem. På teaterene ble det oppført greske stykker og romerske forfattere kopierte greske forfattere.

Romerske slaver.

Det spesielle med den antikke verden var skillet mellom slave og fri. Slavene kom til Romerriket i store strømmer. Ofte kunne en rik mann eie 500 slaver. Mange av slavene ble satt til å arbeide på landjorda. De utkonkurrerte dermed de fattige landarbeiderne. Livet for slavene på godsene var et endeløst slit. Juridisk hadde de få rettigheter. Slavene kunne tortureres, slås og for enkelte forbrytelser kunne de korsfestes. Hvis de prøve å flykte, så kunne de drepes.
I senrepublikkens dager, så var det to millioner slaver i Italia. Mange slaver arbeidet på store gods. En god del slaver arbeidet i offentlige og private virksomheter. Slaver kunne arbeide som leger, lærere, skrivere, gladiatorer og renholdsarbeidere. De aller fleste slaver arbeidet som tjenere i romerske hjem. Utover i keisertiden fikk slavene en mer human lovgiving. Det var to store slaveopprør på Sicilia ( 139 – 132 f.Kr) og Spartacusopprøret ( 73-71 f.Kr.) Mange slaver ble satt fri. De ble kalt frigivne. De arbeidet innen handel, finanser og embetsverk.

Folket ble delt inn i grupper etter hvor mye skatt de betalte inn til staten. Alle i det romerske samfunn hadde stemmerett, men det skulle mange fattige menneskers stemmer til for å utgjøre en rik manns stemme.

Romerkvinnene kunne bevege seg fritt, men de hadde ingen politiske rettigheter. Rike kvinner kunne ha stor påvirkningskraft gjennom mennene sine. Kvinner flest hadde få muligheter til å utfolde seg. De hadde ingen eiendomsrett og ugifte kvinner måtte ha en formynder. Prostitusjon var utbredt.

Næringsliv.

Jordbruk og husdyrhold var et viktig innslag i næringsgrunnlaget. Kjøtt var ikke hverdagskost. Fisk derimot ble spist mye av befolkningen som bodde ved kysten.Et familiebruk var på 20 – 30 dekar. Det gav lite produksjonsoverskudd. Redskapene som ble brukt, var hakke, spade, ard og sigd. Olje og vinpresser var de viktigste mekaniske hjelpemidlene. De store landeiendommene ble drevet av slaver.

Men de romerske bøndene var fattige. Den andre puniske krigen hadde ødelagt store deler av romersk jordbruk. Bondegardene forfalt. Roma hadde på sin side konfiskert jord fra de statene som hadde samarbeidet med Karthago. Flesteparten av soldatene som hadde kjempet mot Karthago var bønder. Mange av dem hadde tjenestegjort i hæren i 7 år med dårlig betaling. Gårdene forfalt mens de var i krigen. Da de kom hjem var de nedsyltet i gjeld slik at de hadde liten sjanse til å komme økonomisk på fote igjen.



Småbøndene ble utkonkurrert av godseierne. Godseierne overtok småbrukene slik at mange jordløse landarbeidere måtte dra inn til Roma for å få seg arbeid. Det ble en framvekst av såkalte supergods, latifundia. Enkelte av disse storgardene kunne bli over en million mål. Ved bevillinger, bestikkelser og administrativ slapphet kunne godseierne overta statens jordeiendommer. Gjennom konkurser, tvangsauksjoner, utkastelser og av og til med rå makt overtok overklassen bøndenes gårder.

De fattige landarbeiderne strømmet til byene for å finne arbeid og mat til sine familier. Her kom de til å utgjøre et stort arbeidsløst proletariat. De ble stuet sammen i trange leiegarder. Ofte raste disse husene sammen fordi de var dårlig konstruert. Det som reddet dem fra sultedøden var utdeling av korn fra staten og rike politikere som ville ha de fattiges stemmer.

Romerske mynter.

Nesten hele befolkningen var knyttet til jordbruket. Det var også handverkere, kjøpmenn, bankierer og andre yrkesgrupper. I de to første århundrene etter Kristus var det utstrakt handelsvirksomhet og lange kommunikasjonslinjer. Det var mest vanlig med bytting og naturalytelser. Først på 200 – tallet kom de første myntene i bruk. Statens oppgave innen økonomien var beskjeden. Den påtok seg få oppgaver. Utgiftene gikk ofte til gudsdyrking og offentlige arbeider som veier, vannledninger, templer, bad, hær og flåte, administrasjon og kornutdeling. Staten fikk inn inntektene sine i form av jordleie, beiteavgifter, havneavgifter, toll, arveavgifter og avgifter fra frigitte slaver. Det var senatet som hadde overoppsynet med finansene, mens censorene gjennomførte den økonomiske politikken.

Det var enkeltpersoner som gjennomførte skatteoppkrevingen på oppdrag fra staten.Skatteoppkreverne drev rene utsuging ute i provinsene. I keisertiden ble skatteoppkrevingen mer systematisert etter manntallsinnskrivinger