De eldste kulturer.
Innhold:
Nye linjer i verdenshistorien.
Mesopotamia: bystater langs Eufrat og Tigris. Egypt:Sivilisasjonen langs Nilen.
Den egyptiske samfunnspyramiden.
Det afrikanske Kusjriket.
Jordbruk og bysivilisasjoner langs Indus.
Landsbyer langs Ganges.
De første jordbrukskulturer i Kina.
Nye linjer i verdenshistorien.
Når vi i dag bruker ordet "sivilisasjon" ligger det gjerne noe verdiladdet i dette begrepet. Mange får assosiasjoner om en verden som er rangert etter graden av sivilisasjon, der - ikke overraskende -ens eget samfunn eller kulturkrets troner aller øverst. Ingen vil bli kalt "usivilisert" eller regnet som tilhørende mindre "siviliserte" deler av verden. I dette kapitlet brukes begrepet i tråd med det latinske civilis, dvs. en borger i et større samfunn. I vanlige historiske framstillinger betegner dette ganske enkelt overgangen til mer organiserte jordbruks- og bysamfunn, etter at enkle jeger- og samlersamfunn hadde vært den eneste rammen for menneskers liv i mesteparten av vår felles historie. Istedenfor "sivilisasjoner" bruker mange historikere begrepet komplekse samfunn.
Den prosessen som skal beskrives i grove hovedtrekk, ble innledet over store deler av verden for over 10 000 år siden. Noen ganger brukes begrepet synonymt med "jordbruksrevolusjonen", men ordet revolusjon er ikke så dekkende for historiske endringer som foregår over et tidsspenn på flere tusen år, og som innbefatter så mange andre trekk enn korndyrking. Andre viktige innslag som vanligvis er tilstede i "de eldste sivilisasjoner" - også kjent som "høykulturer" - er husdyrhold, teknologiske endringer som kunstig vanning og metallproduksjon, framvekst av byer som sentra for håndverk og administrasjon og utbygging av handel over lange avstander. Det fant samtidig sted en tiltakende spesialisering og arbeidsdeling i samfunnet, noe som igjen kobles til sosial ulikhet, status, privilegier og klassedeling. Ofte befant det seg en konge, farao eller keiser på toppen av et politisk system, som nå har territoriet - og ikke bare slekter og klaner - som den grunnleggende enhet. De aller fleste tidlige sivilisasjoner er også kjennetegnet av et de har etterlatt seg monumentale bygninger, slik som de egyptiske pyramidene.Et annet viktig innslag er utvikling av et skriftspråk, et system for regning og en felles kalender. Med skriftspråk følger skriftlige kilder som lovsamlinger, religiøse skrifter og litterære tekster, slik at vi ikke bare er avhengig av arkeologer for å vinne kunnskap om - og å tolke - fortida. (Ikke sjelden regnes utvikling av et skriftspråk som et så grunnleggende tidsskille at vi etter dette taler om historisk tid).
Sivilisasjoner er altså tradisjonelt brukt som en slags faglig-teknisk betegnelse på disse prosessene, og betyr selvsagt ikke at forfatteren er av den oppfatning at det er "mindre sivilisert" å bo i desentraliserte småsamfunn, med høy grad av sosial likhet og økologisk balanse.
Mange antropologer mener at den kvinnelige halvdelen av befolkningen fikk svekket sin status og plass i samfunnet ved overgangen til jordbruk og bydannelse. Med sentraliserte, hierarkiske og militariserte samfunnsstrukturer ble det et skarpere skille mellom kjønnene. Det var også menn som i første rekke bygde kanaler og diker, pløyde jorda og kom i lære som håndverkere. Gjennom bedre teknologi og økt matproduksjon fulgte en betydelig befolkningsøkning, slik at en større del av kvinners tid gikk med til å føde og oppdra barn.
I tidligere lærebøker er det geografiske kjerneområdet for jordbruksrevolusjon og statsdannelser gjerne knyttet til Mesopotamia og Egypt, dvs. Vest-Asia og Nordøst-Afrika. I en slik tankegang ligger det gjerne at dette er "sivilisasjonens vogge", og at det herfra skjer en spredning til andre deler av verden. Dette er en grunnholdning som er vanskelig å forene med ny kunnskap, der arkeologer daterer funn av korndyrking, metallproduksjon og bosetting i byer stadig lenger tilbake i historien. Det geografiske området blir også utvidet med ny forskning. Mye tyder for eksempel på at korndyrking fant sted like tidlig i deler av Balkan som i Midtøsten, eller at bysivilisasjoner langs Indusdalen ( i dagens Pakistan) vokste fram på samme tid som det egyptiske riket. Nye funn viser at mais ble dyrket i Mexicodalen iallfall fra ca. 5000 fvt., og at vi må gå enda noen tusenår tilbake til de første spor etter risdyrking i Thailand og Kambodsja. Det gjør det mer fruktbart å tale om en felles prosess over store deler av det euro-asiatiske området, der det står mye igjen før samspillet mellom forskjellige årsaker er kartlagt. (Klimaendringer, befolkningsøkning og økologisk stress flyttes for eksempel i nyere faglitteratur fram som spennende forklaringsmønstre). Det er altså langt viktigere å lete etter forklaringer og underliggende prosesser enn å konkurrere om hvem som var først, som om det var en slags idrettsøvelse. Det er dessuten en konkurranse som er vanskelig å avgjøre så lenge det har vært så utilstrekkelig arkeologisk utforskning i store deler av verden.
I begynnelsen var ikke mennesket "I begynnelsen var det verken natur eller mennesker. Jorden var en av ni nakne og livløse planeter i en bane rundt solen. Gjennom de første 1500 millioner år var den øde og tom, som det står i Bibelens skapelsesberetning. Ut av dette intet gjør naturen sitt inntog i historien på et sent tidspunkt. Det er funnet spor etter encellede mikroorganismer (bakterier og virus) som en regner med er over 3000 millioner, mens flercellede organismer oppstod i havet for 600 millioner år siden. Først for 200-400 millioner år siden inntar naturen det tørre fastland for alvor: landplanter, amfibier, en hærskare av krypdyr, fugler og pattedyr. Våre tidligste forfedre vandret omkring i Afrika for bare 2-3 millioner år tilbake, og Homo sapiens sapiens ("det moderne mennesket" er ikke eldre enn 0,04 millioner år. I dette perspektivet er naturen et nytt fenomen, og det moderne menneskets ankomst knapt registrert. Vi kan illustrere tidsdimensjonen ved å presse klodens 4600 millioner år gamle historie sammen på ett år. Livet i havet oppstod først midt i oktober da encellede organismer utviklet seg til bløtdyr og krepsdyr, og flyttet på land i slutten av november. 14. til 26. desember var preget av krypdyrene, og da spesielt dinosaurene. Den 27. desember tok pattedyrene over lederstillingen i dyreverdenen. Menneskelignende vesener gjorde sin entre først sent på nyttårsaftenen. Tre timer før midnatt ankom homo erectus, ca. 23.30 dukket neandertalermennesket opp, og ikke før fire og et halvt minutt før årets slutt trådte mennesket, homo sapiens sapiens, inn i historien. Ett minutt og tyve sekunder før midnatt skjedde jordbruksrevolusjonen, og 2 sekunder før året var omme den industrielle revolusjon". - Fra Haakon Smedsvig Hanssen m.fl. Natur og mennesker. En miljøhistorie. Oslo. Universitetsforlaget, 1996.Til toppen